Ikke mer på egenhånd

Jeg har snart vært en hel måned ute på reise, og når jeg tenker på det, har det gått skremmende fort. Breems, vær så snill!

Jeg er nå på en gruppetur som varer i 18 dager, fra San Jose til Guatemala – via Nicaragua, El Salvador og Honduras.

Det betyr også at jeg ikke lenger reiser aleine, og akkurat nå er det litt rart. Jeg ble så veldig varm i trøya mot slutten av mitt Cuba-opphold, og under den siste uka i Santa Teresa. Dagene den siste uka har gått så fort at jeg ikke har rukket å blunke en gang. Jeg vil ha flere dager jeg kan suse rundt på egenhånd! 

 Gode Cuba-minner. På leit etter hostellet mitt i regnværet siste helg i Havanna.

Det er rart hvor store kontrastene har vært så langt på denne reisen, og hvor mange følelser jeg har fått kjenne på. Den mest uvirkelige følelsen er fra Cuba, der jeg faktisk måtte si til meg selv at «dette må du nyte, dette har du ventet på, det var dette du ville!» i noen tilfeller. Jeg hadde ikke regnet med at akkurat det var noe jeg skulle måtte minne meg selv på!

Men nå, når jeg ikke lenger føler det sånn, har jeg også fortrengt det litt. Jeg tenker tilbake på Cuba som en magisk plass, og en fantastisk reise. Slik vil jeg nok også huske det, og det er jeg glad for! Cuba var proppfull av inntrykk. Det var en lettelse å treffe mer erfarne reisende etterhvert, som mente at Cuba var blant de vanskeligste landa de hadde reist aleine i.

Tilbake til Mellom-Amerika:

Den siste uka har jeg møtt en hel haug av fine mennesker fra hele verden. Hostellet jeg bodde på i Santa Teresa husa bare trivelige folk, og stemningen er sånn man vil at den skal være: Alle tok vare på hverandre og spurte om du ville være med på stranda, på middag, på pingpong, på boms og president. Om du hadde noe tannkrem til overs, eller om du hadde noe greie på hvilket vaskeri som skulle være det billigste. Og om man ikke ville være med på det som skjedde, var svaret så enkelt som at «nei, men vi snakkes senere!»
   Jeg har gått til stranden med vannflaska og ligget rett på sanda i flere timer bare avbrutt av bad i de sinnsykt store bølgene. Jeg ble ganske fascinert av bølger etter noen dager på Santa Teresa. Vel så spennende var det selvsagt å følge med på surferne. Det de får til er så kult at de fleste bare kan drømme om å få til noe lignende!

Santa Teresa bød likevel ikke på de store kulturelle opplevelsene, slik Cuba gjorde hvert eneste minutt. Kanskje får jeg mer av det nå, når denne gruppeturen for alvor kommer i gang?

Det er en veldig fin gruppe! Vi er elleve jenter og tre gutter. Jeg er eneste skandinaviske. Ellers har vi tre briter, to tyskere, en sveitser, noen australiere og en kanadier. En gutt er fra Barbados, det er ikke ofte man møter sånt folk! 

For første gang i møte med nye mennesker er jeg ikke lenger yngst heller! Det er ei her som fortsatt er nitten år – men takket være forskjellige skolesystem er hun snart ferdig med to år på universitetet…selvfølgelig. Eldstemann er nok noen og tredve, tipper jeg. 

Guiden vår er kulekule Fernando fra Honduras som er antropolog. Min roommate er Amy (20) fra London.

6/6 solnedganger

Men bare fem er fotografert! Alle fra Santa Teresa, Costa Rica.

Jeg har plukket ut et bilde fra hver dag. Det har vært noen superfine kvelder, og en veldig fin avslutning på stranddagen. Dusj og middag fulgte stort sett alltid etter solnedgang under dagene i Santa Teresa – sola gikk ned omtrent halv seks.

   
Mandag.

 
Søndag. En hel gjeng fra hostellet reiste på et beachparty søndag. Først var det musikk til solnedgangen, før det var ildshow etterpå. Dette ble også min bursdagsfeiring! Veldig fint. Og så er det jo fantastisk hvordan ingen klarer å hoppe samtidig når det skal tas en-to-tre-hopp-bilder. 

   
Fredag.

  
Lørdag. Siluetten er svenske Amalia som jeg så solnedgangen med denne dagen.

  Torsdag.

Superhippe Santa Teresa

Costa Rica behandler meg bra! Jeg har vært her i nøyaktig fem dager. De to første i hovedstaden San José (…som forøvrig ikke er så veldig spennende!) og de tre siste i Santa Teresa på Stillehavskysten. 

Hit reiste jeg sammen med Binyamin og Henrik, som jeg har gått i klasse med tidligere – og som helt tilfeldig skulle til Costa Rica samtidig som meg.

Santa Teresa er en eneste lang og støvete vei med hippe restauranter, hosteller og juicebarer 200 meter fra stranden. Det kryr av surfere og hipstere, junkfood og organisk mat, menn med langt hår satt i dott bak i nakken og jenter som sprader rundt i bikinitrusa overalt – også på butikken og på spisesteder. Det folk gjør her, er å surfe, ta yogatimer eller ligge på stranden. Stedet er proppet av skilt med Hakuna Matata-mantraer og hasj-osen ligger konstant over hele den lange gata og strandlinja

   
På en måte føler jeg at dette ikke helt er min greie, på en annen måte er det både avslappende og kult her. Det er bare det at jeg synes det er litt mange som prøver litt hardt å være. Heldigvis er det en del folk på hostellet mitt som synes det er helt ok å bare spille kort, bare sole seg og bade eller bare drikke vanlig øl eller spise pizza. At ikke det må være grønn juice og falaffel, yoga og weed for at stemningen skal være chill nok. 

(Og nå tenker mange av dere som kjenner meg at «herregud Synne, dette er jo MIDT I BLINKEN FOR DEG.» Misforstå meg rett folkens: Jeg elsker billig ferskpresset juice og wraps og hengekøyer med mandalas-mønster, men noen ganger blir det litt for mye selv for meg! Men jeg har tenkt at jeg faktisk ikke kan reise herfra uten å ta en surfeleksjon eller gå på yoga.)

For første gang sover jeg i et ekte dorm på hostellet Tranquilo Backpackers, i øverste køye på et seksmannsrom med fire gutter. Heiskål! Det flyter boxershortser og tar det som det kommer-vibber. Det går helt fint! Jeg betaler 128kr per natt, inkludert så mange pannekaker jeg orker til frokost.
    Øverste køye i hjørnet er min!

 Binyamin slapper av i hengekøya utenfor rommet.

Vi går tjue skritt utafor døra, og er straks på stranden:    

Det her er så paradis! Men bølgene er for store til at det er avslappende å bade. Det blir mer for å kjøle seg ned-for her må man konsentrere seg for å ikke bli skylt overende.

Jeg koser meg gløgg på stranden med mitt splitter nye, hippe strandteppe:   
   Jeg fører en slags reisedagbok i tillegg til denne bloggen – bare fordi det er så lett å glemme ting man gjør eller opplever, og vanskelig å skille på dagene når man kommer hjem igjen. 

Ofte er det bare stikkordsformat; «Reisen fra San Jose gikk fint. Så solnedgang. Spiste taco. Traff Ben fra Austarlia, spilte kort med han. Ben reiser i 12 måneder, solgte leilighet, sa opp jobb og gjorde det slutt med dama før han reiste.»

Den første dagen vår her leide vi firehjulinger og gjorde oss litt kjent her. Blant annet reiste vi til Montezuma for å se på og bade i dette vannfallet:    

Det er alltid sol og utrolig varmt her langs Stillehavskysten på denne tiden av året, så denne ferskvannkulpen var utrolig fin å hoppe uti etter både støvete firehjuling-kjøring og gåturen dit.
    
 Kanskje synes dere Henrik ser brun ut – men det er bare støv fra veien etter åtte timer på firehjuling.

Hittil har jeg sett tre av tre solnedganger. Planen er å se sola gå ned hver eneste dag mens jeg er her. Både fordi det er utrolig fint, men og fordi det er så kort å gå dit og fordi det er sjelden man faktisk tar seg tid til å sitte ned og gjøre ingenting annet enn å se på solnedgang. Enkelt og greit.

   Fredag.
 Torsdag.

Fredag gikk vi ut for å sjekke ut en beachbar. Svindyrt. Det ble med en drink. Eller to da, fordi man måtte kjøpe minst to av samme drink. Hater sånne salgstriks.   Henrik og svenske Amalie.
Meg og daiquiriene mine.

Jeg planlegger å bli her helt fram til jeg skal møte gruppa jeg skal reise videre med på tirsdag. Noen ganger er det bare deilig å lande litt på et sted – være mer enn et par dager. Dette er noe helt annet enn Cuba. Det er et mye mer utvikla land, og det er mye mer amerikanisert. Jeg har ikke helt tatt til meg essensen av Costa Ricas kultur, av folket og levemåte – men det kommer nok.