Reisebrev fra Nicaragua

Jeg er for øyeblikket i Nicaragua, det nest fattigste landet like bak Haiti. Så fort jeg gikk ut av bussen da jeg ankom grensa slo varmen i mot meg, og det ble halvannen time med svette og stress for å få stemple pass og unngå selgere og kjøpe seg vann og finne do og i det hele tatt; krysse grensa mellom Costa Rica og Nicaragua. 

   Vi er ganske fullasta når vi flytter på oss! Her meg og tyske Anne-Kathrine når vi skal krysse grensa og få enda mer blekk i passa våre. Humøret skal det aldri stå på!

Kurver og bøsser skiltet «Help The Cubans» florerte. Cubanerne prøver nemlig å ta seg til USA denne veien, men sliter med å komme seg ut av Costa Rica. De bor midlertidig på grensa. Jeg har blitt fortalt at det vil være massevis av cubanere på alle grensepasseringene.

Nicaragua tar meg faktisk litt tilbake til Cuba. Folka er mer pågående. Selgerne er flere. Det er mer bråk i gatene. Det er varmere og det lukter mer – mer mat, mer søppel, mer røyk. Det merkes umiddelbart at Costa Rica er det mest utvikla landet i Mellom-Amerika når man ankommer et av de minst utvikla.

Vi har brukt lokaltransport her, gamle amerikanske skolebusser. Busstasjonen var fullstendig kaos, og ei i gruppa påsto det var verre enn på busstasjoner i India! MINST tjue selgere av forskjellige slag gikk fram og tilbake i bussen på tur før vi kjørte – og bussen ble aldri full. Vi stoppa på hvert eneste stopp og tok på mer folk.


Vi var så tidlig ute at vi fikk sitteplasser! Flaks. Ryggsekkene våre er bundet fast på taket.

 Heldigvis er Jomfru Maria alltid med oss, akkurat som Che Guevara alltid var med i «taxiene» på Cuba….tryggleik!
  Her er selgerne som åler seg gjennom den trange bussgangen.

De to første dagene her i Nicaragua ble tilbrakt på den vulkanske øya Isla de Ometepe, som ligger i Lake Nicaragua – den største innsjøen i hele Latin-Amerika (hvis ikke jeg husker helt feil nå!). Derav navnet NicarAGUA (aqua, vann). Øya er dannet av to vulkaner, hvorav den største, Concepcion, fortsatt er aktiv. Siste utbrudd var på femtitallet. Den andre har vann i krateret, og det gjør den spesiell – man kan altså svømme der når man kommer opp!  

   Den største vulkanen – i front – er den aktive, Concepcion.
Fargerikt på fergeleiet!

 På grunn av vulkanene er øya formet som et åttetall.

På øya ble vi plassert to og to i «homestays», vi har altså bodd hjemme hos en familie. Bygda vi bodde i besto av veldig mange familier som tilbød overnatting – og i senere tid har flere av dem gjort det til sitt levebrød å drive privat utleie av rom, særlig gjennom Airbnb. 

Ekteparet Daniella (fra øya) og Eric (fra Canada) som vi bodde hos har nå dette som sin fulltidsjobb. Eric har akkurat sluttet å jobbe i landbruket, og regnet ikke med å skulle finne seg noen ny jobb. Med totalt seks sengeplasser i tre rom, alle med hvert sitt bad, blir det fort nok jobb å lage mat, vaske klær og rom og hus og bistå gjester med hjelp. Et par fra USA overnattet også hos denne familien mens jeg var der. 

De siste åra har turismen til Nicaragua økt med ti prosent hvert år – fra nærmest ingenting til ganske mye, og jeg tror det er rimelig god butikk å satse på privat overnatting. 

Her er familien jeg bodde hos. 

Selv om huset vi bodde i var nokså fint, er forholda på øya enkle. Om morgenen våknet man til lukta av bål fordi alle koster sammen løv og rusk og rask om morgenen og tenner på, simpelthen for å rydde opp litt. Høns og hest og gris og ku fløy rundt på egenhånd. «Hvorfor så mange løse hester», spurte jeg. «Fordi eierne ikke har råd til å ta vare på dem og gi dem mat når det er tørketid, så de slipper dem løs og håper at de finner seg noe mat på egenhånd. Når det er regntid blir de derimot hentet inn igjen – da trengs de i landbruket» fikk jeg til svar. Ingen har bil med mindre de er taxisjåfører eller bruker bilen i jobben sin.

Jeg har byttet bort Renbergs «Angrep fra alle kanter» med Keplers «Paganinkontrakten». Jeg slukte førstnevntes 600 sider på knappe tre dager. Når det gjelder Kepler, leser jeg egentlig ikke krim, men denne er helt rå! Jeg er solgt. Grunnen til at jeg nå leser krim, er fordi det var den eneste norske boka i bokhylla på hostellet der jeg skulle bytte inn min allerede uteleste bok.

  Dette er utsikten fra «fellesområdet» alle hjemmene tilbyr gjestene sine å bruke – med hengekøyer, Internett og en liten  bar, rett ved vannkanten!
Jeg besøkte et naturreservat på Isla de Ometepe, og har for første gang fått se slange! Hele to stykker faktisk. En «natural spring» var neste på planen, og ja – det var vakkert og deilig å dukke seg i en kulp i skogen, men det var så tilgjort med strandstoler og parasoller og fliser at jeg ikke kjøper den som så veldig naturlig lenger. (Jeg har glemt å nevne at jeg var i en naturlig varm kilde i La Fortuna, Costa Rica – og DET var magisk. Helt helt naturlig, som å sette seg rett ned i en litt stor bekk eller litt liten elv hjemme i Norge, og vannet som strømmet holdt rett over førti grader!) 

Ikke store slangen, men det er en slange! Hadde neppe fått øye på den dersom vi ikke hadde hatt med oss en guide.

 Her er «The natural spring». 
Fra enkelt og landlig til mer hektisk: Akkurat nå er jeg i vakre Granada! Oppkalt etter spanske «Granada» er dette en by i kolonistil, med flere fine kirker, kule spisesteder og små butikker. Tirsdag rakk vi å sjekke ut utsikten fra den eldgamle kirken her – ved solnedgang! 

 Bildet av den ene kirka fra toppen av den andre – som jeg skrev i sosiale medier! Det var ikke bare vi som skulle se solnedgangen herfra for å si det sånn! 

Etterpå var hele gruppa ute og spiste og drakk, og nasjonalcoctailen her er farlig god: Hvit rom, guavajuice, appelsinjuice og lime! Superduperfrisk! 

På tross av en forholdsvis hard kveld, våknet mange av oss overraskende tidlig og kvikkere enn ventet. Siden vi er så heldige å bo et sted med basseng ble det noen runder med svømming og skravling før vi for alvor startet dagen. 

Vi har blitt sterkt advart om høy kriminalitet her, men foreløpig kan jeg ikke si at jeg har følt meg særlig redd. Jeg er stort sett alltid føre var, og det irriterer meg at vi ikke «får lov» å gå de 800 meterne til byen, men må ta taxi. Man må selvsagt ta forhåndsregler, men jeg føler turlederen vår har skremt hele gruppa, det er jo faktisk drøssevis av turister her. 

Jeg skjønner heller ikke hvorfor han anbefalte å dra til en lagune, padle kajakk og ta båt ut på en øy, når vi befinner oss i en så fin by. Det endte dermed med at jeg var blant de få fra gruppa som bestemte oss for å ikke bli med på dagstur ut til en øy (vi kom jo nettopp fra øy og fin natur og aktive opplevelser). Siden vi bare har en hel dag, ville jeg utforske byen. De andre som ikke er på dagstur ville ha en rolig dag ved bassenget. 

  Brønsjen ble lang! Jeg spiste på «The Garden» som jeg allerede hadde funnet fram til på Tripadvisor. Det er kombinert en cafe og en butikk med fokus på etikk. Blant annet jobber det i hovedsak bare folk fra Nicaragua der, og alle de håndlagde produktene selges til inntekt for prosjekter som støtter enten kvinnesaker, utviklingshemmede barn eller andre lignende prosjekter.

I parken! Nicaraguansk skoleungdom spiller fotball på vei hjem fra skolen.

Da jeg skulle lille nærmere på en av kirkene her i byen, sto kanskje tredve stykker fullt utkledd utenfor. Jeg vet at maskene spesielt er veldig typisk Nicaragua, men de gjorde liksom ingenting – og jeg lurte på hvor lenge jeg skulle stå og glane. Kostymene var kule! Etterhvert beveget de seg inn i et rom ved siden av kirka, og jeg fulgte etter en stund, før jeg skjønte at jeg måtte betale meg inn. Jeg konkluderte med at det er en teatergruppe, men vet ikke helt sikkert.

   
Ferden fortsetter – først til Poneloya beach i to netter, før vi krysser grensa til El Salvador.   

Pakkingen er i gang

70 liter sekk og to måneder på tur. Her må det prioriteres.


Foruten både lite og lette klær, er det litt snodig småtteri som skal med på tur:

Poser til å sortere tøy i (…så slipper du å dra opp ett og ett sokkepar hvis politiet vil se hva du har i bagen din), vanntett lomme til telefonen (…nå kan du ta med telefonen inntil fire meter under vann. SCORE! Jeg har aldri surfet under vann før), pengebelte (…men husk å ha litt småkroner i lomma så du har det å gi til de som vil robbe deg!), lommekniv (…så kan du åpne vinflasker på stranda og smøre på brødskiva uten problem! HÆ? Jeg skal ikke spise noen brødskiver på denne turen!), wirelås til sekken (…så kan du bare låse den fast på benken du sitter, og ta en liten blund mens du venter på neste fly!)


Det er lett å bli solgt når man er i reisebutikker i Oslo.

Her er forøvrig bøkene jeg tar med:
Lonley Planets «Travel writing» er inspirerende. Jeg har begynt såvidt, og kanskje lar jeg meg inspirere såpass at jeg prøver meg på reisereportasje-skriving sjøl.

«Dette er Cuba – alt annet er løgn» skal være en veldig god bok, som enten leses som en vakker skildring eller en politisk thriller, står det. Og som en god venn sa: «Tittelen er jo ambisiøs nok, så den bør være bra.»

«Askildsens beste» er ei novellesamling. Jeg visste ikke hvem Askildsen var før jeg kjøpte denne pocketen, men det viser seg at jeg liker’n godt.

«Just kids»av Patti Smith måtte bare med selv om jeg har lest den tre ganger nå. Skulle jeg ha behov for noe nært og kjært, er denne boka kanskje det nærmeste jeg kommer akkurat dét på denne turen.

Jeg vil ut

Jeg må ut. Jeg skal ut (…og drikke mojitos!) Jeg bor hjemme på tjuende året, og «friåret» etter videregående skulle brukes på noe mer enn bare jobb, var jeg fast bestemt på.

Hittil har jeg løst ved å reise på en del hytteturer, en del konserter, en del Trondheims-turer og ved å gå et gitar-kurs, faktisk.

Til sommeren flytter jeg bort og vekk for å studere – uten at jeg vet noe særlig mer enn det. Det er noe jeg gleder meg fryktelig mye til. Jeg er ikke ei sånn som mener at hjembygda er et høl, at familien er teit og at livet mitt «suger». Jeg er en tilfreds person som liksom alltid trives, men er selvsagt ute etter en viss progresjon i dette livet. Hva nå, liksom?

Så, , halvveis uti friåret, er det altså på tide å utvide horisonten. Jeg har jobba fullt i avis det siste halvåret, og dermed testa ut (…og egentlig trivdes i) A4-livet til en viss grad. Og så har jeg spart opp penger til å legge ut på en to måneder lang reise fra 21. januar.

Det har vært noe stort å glede seg til, sjøl om det elleve dager før avreise enda ikke virker helt realistisk. Fortere enn jeg aner står jeg midt i Havanna og får slengt i fleisen hvor lite spansk jeg egentlig husker og hvor varmt det egentlig er når man kommer av flyet i varmere strøk. Og hvor rart det er å være på tur aleine. Jeg har gjort mange ting aleine før, som å dra på konserter eller hytteturer, men akkurat det her blir nok litt annerledes.

Reiseruta mi ser nøyaktig slik ut:
Cuba (18 dager) – Costa Rica (14 dager) – Nicaragua (6 dager) – El Salvador (3 dager) – Honduras (3 dager) – Guatemala (14 dager).

Det nærmer seg avreise, og det med stormskritt. Jeg reiser jo fra Norge aleine, men:

  • Dag tre på Cuba skal jeg møte en gjeng jeg skal være sammen med på gruppetur i åtte dager. Det er en seiltur, og alle overnattinger er på katamaranen. Vi skal besøke øyene utenfor Cuba; Cayo Largo, Cayo Rico og Cayo el Rosario. Stikkord for denne turen er sjø, sand i trusa og snorkling.
  • Dag åtte i Costa Rica skal jeg på nok en gruppetur. Den tar meg fra Costa Rica til Guatemala på atten dager. Stikkord her er biologisk mangfold, vulkaner, varme kilder, action (som i rafting og surfing, ikke som i narkodrama i verdens drapshovedstad i Honduras) og kulturarv.
  • De siste fjorten dagene i Guatemala skal jeg bo hos en slektning mormoren min har kommet i kontakt med gjennom slektsforskning. Stikkord for dette møtet med ei dame på over 70 år jeg egentlig ikke kjenner, må nesten ramses opp i ettertid. En ting som er sikkert, er at det jo er utrolig rart og spennende å plutselig ha slekt i Guatemala – og attpåtil få bli kjent med den. Takk mormor!

Resten av dagene (som altså ikke er nevnt i punkter over) må jeg ta som det kommer. Det føles skummelt nå, men jeg tror faktisk jeg vil angre på at jeg har så mye fastsatt opplegg som jeg har, og ikke har mer tid til susing og spontane endringer i reiseruta underveis.

Jeg regner verken med å finne meg sjøl eller meninga med livet på denne turen, men jeg regner med å få det ganske fint. Så sant denne telefonen holder mål, så sant det finnes trådløst internett og så sant jeg har lyst, skal jeg oppdatere dere der hjemme underveis her på denne bloggen.