Ikke mer på egenhånd

Jeg har snart vært en hel måned ute på reise, og når jeg tenker på det, har det gått skremmende fort. Breems, vær så snill!

Jeg er nå på en gruppetur som varer i 18 dager, fra San Jose til Guatemala – via Nicaragua, El Salvador og Honduras.

Det betyr også at jeg ikke lenger reiser aleine, og akkurat nå er det litt rart. Jeg ble så veldig varm i trøya mot slutten av mitt Cuba-opphold, og under den siste uka i Santa Teresa. Dagene den siste uka har gått så fort at jeg ikke har rukket å blunke en gang. Jeg vil ha flere dager jeg kan suse rundt på egenhånd! 

 Gode Cuba-minner. På leit etter hostellet mitt i regnværet siste helg i Havanna.

Det er rart hvor store kontrastene har vært så langt på denne reisen, og hvor mange følelser jeg har fått kjenne på. Den mest uvirkelige følelsen er fra Cuba, der jeg faktisk måtte si til meg selv at «dette må du nyte, dette har du ventet på, det var dette du ville!» i noen tilfeller. Jeg hadde ikke regnet med at akkurat det var noe jeg skulle måtte minne meg selv på!

Men nå, når jeg ikke lenger føler det sånn, har jeg også fortrengt det litt. Jeg tenker tilbake på Cuba som en magisk plass, og en fantastisk reise. Slik vil jeg nok også huske det, og det er jeg glad for! Cuba var proppfull av inntrykk. Det var en lettelse å treffe mer erfarne reisende etterhvert, som mente at Cuba var blant de vanskeligste landa de hadde reist aleine i.

Tilbake til Mellom-Amerika:

Den siste uka har jeg møtt en hel haug av fine mennesker fra hele verden. Hostellet jeg bodde på i Santa Teresa husa bare trivelige folk, og stemningen er sånn man vil at den skal være: Alle tok vare på hverandre og spurte om du ville være med på stranda, på middag, på pingpong, på boms og president. Om du hadde noe tannkrem til overs, eller om du hadde noe greie på hvilket vaskeri som skulle være det billigste. Og om man ikke ville være med på det som skjedde, var svaret så enkelt som at «nei, men vi snakkes senere!»
   Jeg har gått til stranden med vannflaska og ligget rett på sanda i flere timer bare avbrutt av bad i de sinnsykt store bølgene. Jeg ble ganske fascinert av bølger etter noen dager på Santa Teresa. Vel så spennende var det selvsagt å følge med på surferne. Det de får til er så kult at de fleste bare kan drømme om å få til noe lignende!

Santa Teresa bød likevel ikke på de store kulturelle opplevelsene, slik Cuba gjorde hvert eneste minutt. Kanskje får jeg mer av det nå, når denne gruppeturen for alvor kommer i gang?

Det er en veldig fin gruppe! Vi er elleve jenter og tre gutter. Jeg er eneste skandinaviske. Ellers har vi tre briter, to tyskere, en sveitser, noen australiere og en kanadier. En gutt er fra Barbados, det er ikke ofte man møter sånt folk! 

For første gang i møte med nye mennesker er jeg ikke lenger yngst heller! Det er ei her som fortsatt er nitten år – men takket være forskjellige skolesystem er hun snart ferdig med to år på universitetet…selvfølgelig. Eldstemann er nok noen og tredve, tipper jeg. 

Guiden vår er kulekule Fernando fra Honduras som er antropolog. Min roommate er Amy (20) fra London.

Jeg vil ut

Jeg må ut. Jeg skal ut (…og drikke mojitos!) Jeg bor hjemme på tjuende året, og «friåret» etter videregående skulle brukes på noe mer enn bare jobb, var jeg fast bestemt på.

Hittil har jeg løst ved å reise på en del hytteturer, en del konserter, en del Trondheims-turer og ved å gå et gitar-kurs, faktisk.

Til sommeren flytter jeg bort og vekk for å studere – uten at jeg vet noe særlig mer enn det. Det er noe jeg gleder meg fryktelig mye til. Jeg er ikke ei sånn som mener at hjembygda er et høl, at familien er teit og at livet mitt «suger». Jeg er en tilfreds person som liksom alltid trives, men er selvsagt ute etter en viss progresjon i dette livet. Hva nå, liksom?

Så, , halvveis uti friåret, er det altså på tide å utvide horisonten. Jeg har jobba fullt i avis det siste halvåret, og dermed testa ut (…og egentlig trivdes i) A4-livet til en viss grad. Og så har jeg spart opp penger til å legge ut på en to måneder lang reise fra 21. januar.

Det har vært noe stort å glede seg til, sjøl om det elleve dager før avreise enda ikke virker helt realistisk. Fortere enn jeg aner står jeg midt i Havanna og får slengt i fleisen hvor lite spansk jeg egentlig husker og hvor varmt det egentlig er når man kommer av flyet i varmere strøk. Og hvor rart det er å være på tur aleine. Jeg har gjort mange ting aleine før, som å dra på konserter eller hytteturer, men akkurat det her blir nok litt annerledes.

Reiseruta mi ser nøyaktig slik ut:
Cuba (18 dager) – Costa Rica (14 dager) – Nicaragua (6 dager) – El Salvador (3 dager) – Honduras (3 dager) – Guatemala (14 dager).

Det nærmer seg avreise, og det med stormskritt. Jeg reiser jo fra Norge aleine, men:

  • Dag tre på Cuba skal jeg møte en gjeng jeg skal være sammen med på gruppetur i åtte dager. Det er en seiltur, og alle overnattinger er på katamaranen. Vi skal besøke øyene utenfor Cuba; Cayo Largo, Cayo Rico og Cayo el Rosario. Stikkord for denne turen er sjø, sand i trusa og snorkling.
  • Dag åtte i Costa Rica skal jeg på nok en gruppetur. Den tar meg fra Costa Rica til Guatemala på atten dager. Stikkord her er biologisk mangfold, vulkaner, varme kilder, action (som i rafting og surfing, ikke som i narkodrama i verdens drapshovedstad i Honduras) og kulturarv.
  • De siste fjorten dagene i Guatemala skal jeg bo hos en slektning mormoren min har kommet i kontakt med gjennom slektsforskning. Stikkord for dette møtet med ei dame på over 70 år jeg egentlig ikke kjenner, må nesten ramses opp i ettertid. En ting som er sikkert, er at det jo er utrolig rart og spennende å plutselig ha slekt i Guatemala – og attpåtil få bli kjent med den. Takk mormor!

Resten av dagene (som altså ikke er nevnt i punkter over) må jeg ta som det kommer. Det føles skummelt nå, men jeg tror faktisk jeg vil angre på at jeg har så mye fastsatt opplegg som jeg har, og ikke har mer tid til susing og spontane endringer i reiseruta underveis.

Jeg regner verken med å finne meg sjøl eller meninga med livet på denne turen, men jeg regner med å få det ganske fint. Så sant denne telefonen holder mål, så sant det finnes trådløst internett og så sant jeg har lyst, skal jeg oppdatere dere der hjemme underveis her på denne bloggen.