El Salvador

(De to siste dagene i Nicaragua ble tilbrakt på Poneloya beach, på et hostell midt på stranda og absolutt ikke noe annet rundt omkring. Klisjeaktig nok under stråtak i dorm sammen med de tretten andre i gruppa, med utsikt over sjøen og lyden av bølgebrus. Med super-backpackerfest om kvelden, med gitarspilling rundt bålet og sandkorn overalt. Det var avslappende og solfylte dager. Dette ble mine siste stranddager på reisen.) 

Tidenes kuleste hostell? Surfing turtle lodge, Poneloya.

 Gratis kaffe? Eh, JA TAKK! 
For å komme oss fra Nicaragua til El Salvador måtte vi vente to timer på den shady grensa til Honduras. Dette er i utgangspunktet ikke en grense for folk, men for lastebiler. Absolutt INGENTING bortsett fra noen forfalne skur og motbydelige toaletter var å se. Sånt blir en opplevelse i seg selv, og vi løste det hele med å drikke rom. Alt løser seg med rom her i Mellom-Amerika!

El Salvador har vist seg fra sin beste side. Jeg har besøkt byene Suchitoto og Concepcion de Ataco. Det er ikke mange utenlandske turister i El Salvador! Alle jeg møtte var turister i eget land. Sistnevnte by ligger omtrent 1500 meter over havet, så mange (velstående) innbyggere reiser hit i helgen for å «kjøle seg ned». Den første byen var bare et kjapt mellomstopp med en overnatting, men det var vakkert der!  

Fra gata i Suchitoto. En knøttliten by uten stort å finne på. En aldri så liten fotosafari var derfor på sin plass. Jeg klager ikke når det er fint vær, fine omgivelser og alt man kan gjøre er å sette seg ned å drikke kaffe eller rusle rundt.

 Kirka i Suchitoto.
 Og så møtte jeg denne lille mannen. Han jobba. Jobben hans er enkel, men viktig: Han sliper og reparerer delene til den gamle maskinen som moser mais og vann til tortilla-masse. 

Hver morgen kommer damene hit med de store bollene sine for å fylle dem med tortillamassen, før de bærer dem på hodet hjem til kjøkkenene sine, der de skal lage enten pupusas (Mellom-Amerikas calzone og El Salvadors spesialitet) eller baleados (Mellom-Amerikas taco og Honduras spesialitet). For å si det enkelt: Jeg ELSKER begge deler.

 Et glimt av most mais og vann der!
Pupusas var så å si det eneste vi spiste i El Salvador! Jeg prøvde både ostefyll, spinat, gresskar og kylling. Under følger bilder fra en gatesjappe, «pupuseria», med veldig gode pupusas. Du blir mett for sju kroner! 

    
   
  Men vi var også så heldige å besøke denne byen mens det var gastro festival – matfestival.  I det store og hele betød det svære partytelt og mange mange små stands med forskjellig mat. SCORE! Billig var det og:
I Concepcion de Ataco tok vi lokalbussen til en naboby for å besøke dette forfriskende paradiset:

  På veien dit.
En kunstner har dekorert mange gatevegger i Concepcion de Ataco. Hun er spesielt kjent for kattene. Jeg liker at det er så fargerikt og gjennomført:

   Det ble med denne veldig korte visitten til El Salvador – som for øvrig betyr «Frelser’n». Det bittelille landet er høykriminelt, men vi besøkte bare to veldig avsidesliggende og fredlige byer. Landet – eller kanskje bare byene (?) var ganske konservativt i motsetning til alt annet jeg har opplevd så langt også; Veldig mange damer gikk i skjørt og ingen av gutta eller mannfolka plystra eller ropte etter oss jentene slik de gjør overalt ellers. Dessuten var det mye kors og bilder av Jesus.

Takk Cuba

Takk Cuba

  • For at du aldri holder kjeft. For at hver eneste dag er en fest og for at det konkurreres om å spille den høyeste musikken fra de dårligste anleggene overalt.
  • For at hanen faktisk galer om morgenen.
  • For at du har oransje hus med lilla listverk og grønne dører. For at du er så fargerik.
  • For at du bare tilbyr kruttsterk kølsvart kaffe, og ikke engang har hørt om filter eller termos.
  • For at du viser at man, uansett hvor fattig og fælt man har det, bør drikke rom og danse masse!
  • Takk Cuba, for at folka dine lever livet på åpen gate. For at de skåler med naboen på fortauet, firer matvarene fra gata og opp i fjerdeetasje med tau. For at de sparker ball og mekker gammal bil, og for at de aldri lukker dører og vinduer, men sitter der på utstilling mens de ser på TV. For at de hjelper norske jenter som ikke har kjøpt kart. For at de sier hei – hele tida!
  • For all kulturen. For streetarten, for musikken. Takk for dansen!

  

    Cuba, du har overraska meg

    • Ved å være vrien. Ved å ikke tilby oversikt over busstider. Ved å ikke snakke noe engelsk. 
    • Med at hest og kjerre er et framkomstmiddel.
    • Ved å ikke ha så veldig spennende mat. Det er helt OK, det altså. Jeg hadde bare regna med litt mer spice!
    • Ved å være enda mer old fashioned enn jeg trodde. Jeg har ikke brukt bankkort én eneste gang.
    • Ved å være dårlig med kunder og være dårlig selger (og det går jo også fint, men jeg er ikke vant til å vente på at ekspeditører skal prate ferdig med venninner før de behandler kunder, eller at de ikke tilbyr sjampo når man kjøper balsam!)

      Cuba, du har lært meg

      • At det er lurt å bo steder det garantert bor noen andre, som i store casaer eller casa-hosteller. Da blir det ikke så ensomt!
      • At det alltid finnes et billigere alternativ. Mens jeg betalte 80kr for middag de første dagene, betalte jeg bare 8-14 kroner de siste.
      • At Karibien ikke nødvendigvis alltid er steike varmt og paradisisk, og at fleecejakka er like fin her hos deg som i Norge.
      • At skinnet kan bedra. De styggeste byggene har de triveligste spisestedene eller de fineste casaene. De tilbaketrukne folka er gjerne de hyggeligste og mest hjelpsomme.
      • Å snakke mer spansk.

      Jeg kommer til å savne

      • Kølsvart kaffe. Stekte bananer på middagsasjetten. Fine strender. Det konstante folkelivet. Det fargerike miljøet. Den billige gatematen. De eldgamle bilene. Den vilt gode ananasen og papayaen. De trygge gatene jeg kunne gå aleine i på natta. De søte gatehundene. Den avslappa atmosfæren. De hyggelige folka. Det forbaska rare samfunnet!

        
      Noen gamle biler er helt strøkne, men de aller aller fleste er som denne – ganske skrøpelige, men søte!   
      Finefine Trinidad!

      Men jeg kommer ikke til å savne

      • ¿Taxii lady?. «Internett». Slibrige slengkyss hvorenn jeg ser. «Brød». Drinker med sytti prosent rom. Ikke-eksisterende informasjon om ting som kollektivtrafikk. Høl i veien. Hundebæsj. Lukt av tiss. Søppel i Havanas gater.

      Og helt til slutt, Cuba: Jeg håper virkelig jeg ser deg igjen, og at du har det litt bedre da:

      Jeg håper at folka dine kan prate om politikk som de vil åpenlyst. At du skaper større verdier – ikke som går turister til gode, men for befolkningen din. At du ikke oppleves som et fengsel for ditt eget folk!

       

      Karel (28) og Fika som jeg tilbakte siste kveld med. Da Fika og jeg spurte Karel om politikk på en bar, ville han ikke svare oss før seinere da vi var aleine i frykt for å bli tysta på til politiet.