Pakkingen er i gang

70 liter sekk og to måneder på tur. Her må det prioriteres.


Foruten både lite og lette klær, er det litt snodig småtteri som skal med på tur:

Poser til å sortere tøy i (…så slipper du å dra opp ett og ett sokkepar hvis politiet vil se hva du har i bagen din), vanntett lomme til telefonen (…nå kan du ta med telefonen inntil fire meter under vann. SCORE! Jeg har aldri surfet under vann før), pengebelte (…men husk å ha litt småkroner i lomma så du har det å gi til de som vil robbe deg!), lommekniv (…så kan du åpne vinflasker på stranda og smøre på brødskiva uten problem! HÆ? Jeg skal ikke spise noen brødskiver på denne turen!), wirelås til sekken (…så kan du bare låse den fast på benken du sitter, og ta en liten blund mens du venter på neste fly!)


Det er lett å bli solgt når man er i reisebutikker i Oslo.

Her er forøvrig bøkene jeg tar med:
Lonley Planets «Travel writing» er inspirerende. Jeg har begynt såvidt, og kanskje lar jeg meg inspirere såpass at jeg prøver meg på reisereportasje-skriving sjøl.

«Dette er Cuba – alt annet er løgn» skal være en veldig god bok, som enten leses som en vakker skildring eller en politisk thriller, står det. Og som en god venn sa: «Tittelen er jo ambisiøs nok, så den bør være bra.»

«Askildsens beste» er ei novellesamling. Jeg visste ikke hvem Askildsen var før jeg kjøpte denne pocketen, men det viser seg at jeg liker’n godt.

«Just kids»av Patti Smith måtte bare med selv om jeg har lest den tre ganger nå. Skulle jeg ha behov for noe nært og kjært, er denne boka kanskje det nærmeste jeg kommer akkurat dét på denne turen.

Jeg vil ut

Jeg må ut. Jeg skal ut (…og drikke mojitos!) Jeg bor hjemme på tjuende året, og «friåret» etter videregående skulle brukes på noe mer enn bare jobb, var jeg fast bestemt på.

Hittil har jeg løst ved å reise på en del hytteturer, en del konserter, en del Trondheims-turer og ved å gå et gitar-kurs, faktisk.

Til sommeren flytter jeg bort og vekk for å studere – uten at jeg vet noe særlig mer enn det. Det er noe jeg gleder meg fryktelig mye til. Jeg er ikke ei sånn som mener at hjembygda er et høl, at familien er teit og at livet mitt «suger». Jeg er en tilfreds person som liksom alltid trives, men er selvsagt ute etter en viss progresjon i dette livet. Hva nå, liksom?

Så, , halvveis uti friåret, er det altså på tide å utvide horisonten. Jeg har jobba fullt i avis det siste halvåret, og dermed testa ut (…og egentlig trivdes i) A4-livet til en viss grad. Og så har jeg spart opp penger til å legge ut på en to måneder lang reise fra 21. januar.

Det har vært noe stort å glede seg til, sjøl om det elleve dager før avreise enda ikke virker helt realistisk. Fortere enn jeg aner står jeg midt i Havanna og får slengt i fleisen hvor lite spansk jeg egentlig husker og hvor varmt det egentlig er når man kommer av flyet i varmere strøk. Og hvor rart det er å være på tur aleine. Jeg har gjort mange ting aleine før, som å dra på konserter eller hytteturer, men akkurat det her blir nok litt annerledes.

Reiseruta mi ser nøyaktig slik ut:
Cuba (18 dager) – Costa Rica (14 dager) – Nicaragua (6 dager) – El Salvador (3 dager) – Honduras (3 dager) – Guatemala (14 dager).

Det nærmer seg avreise, og det med stormskritt. Jeg reiser jo fra Norge aleine, men:

  • Dag tre på Cuba skal jeg møte en gjeng jeg skal være sammen med på gruppetur i åtte dager. Det er en seiltur, og alle overnattinger er på katamaranen. Vi skal besøke øyene utenfor Cuba; Cayo Largo, Cayo Rico og Cayo el Rosario. Stikkord for denne turen er sjø, sand i trusa og snorkling.
  • Dag åtte i Costa Rica skal jeg på nok en gruppetur. Den tar meg fra Costa Rica til Guatemala på atten dager. Stikkord her er biologisk mangfold, vulkaner, varme kilder, action (som i rafting og surfing, ikke som i narkodrama i verdens drapshovedstad i Honduras) og kulturarv.
  • De siste fjorten dagene i Guatemala skal jeg bo hos en slektning mormoren min har kommet i kontakt med gjennom slektsforskning. Stikkord for dette møtet med ei dame på over 70 år jeg egentlig ikke kjenner, må nesten ramses opp i ettertid. En ting som er sikkert, er at det jo er utrolig rart og spennende å plutselig ha slekt i Guatemala – og attpåtil få bli kjent med den. Takk mormor!

Resten av dagene (som altså ikke er nevnt i punkter over) må jeg ta som det kommer. Det føles skummelt nå, men jeg tror faktisk jeg vil angre på at jeg har så mye fastsatt opplegg som jeg har, og ikke har mer tid til susing og spontane endringer i reiseruta underveis.

Jeg regner verken med å finne meg sjøl eller meninga med livet på denne turen, men jeg regner med å få det ganske fint. Så sant denne telefonen holder mål, så sant det finnes trådløst internett og så sant jeg har lyst, skal jeg oppdatere dere der hjemme underveis her på denne bloggen.