Blogg

Takk Cuba

Takk Cuba

  • For at du aldri holder kjeft. For at hver eneste dag er en fest og for at det konkurreres om å spille den høyeste musikken fra de dårligste anleggene overalt.
  • For at hanen faktisk galer om morgenen.
  • For at du har oransje hus med lilla listverk og grønne dører. For at du er så fargerik.
  • For at du bare tilbyr kruttsterk kølsvart kaffe, og ikke engang har hørt om filter eller termos.
  • For at du viser at man, uansett hvor fattig og fælt man har det, bør drikke rom og danse masse!
  • Takk Cuba, for at folka dine lever livet på åpen gate. For at de skåler med naboen på fortauet, firer matvarene fra gata og opp i fjerdeetasje med tau. For at de sparker ball og mekker gammal bil, og for at de aldri lukker dører og vinduer, men sitter der på utstilling mens de ser på TV. For at de hjelper norske jenter som ikke har kjøpt kart. For at de sier hei – hele tida!
  • For all kulturen. For streetarten, for musikken. Takk for dansen!

  

    Cuba, du har overraska meg

    • Ved å være vrien. Ved å ikke tilby oversikt over busstider. Ved å ikke snakke noe engelsk. 
    • Med at hest og kjerre er et framkomstmiddel.
    • Ved å ikke ha så veldig spennende mat. Det er helt OK, det altså. Jeg hadde bare regna med litt mer spice!
    • Ved å være enda mer old fashioned enn jeg trodde. Jeg har ikke brukt bankkort én eneste gang.
    • Ved å være dårlig med kunder og være dårlig selger (og det går jo også fint, men jeg er ikke vant til å vente på at ekspeditører skal prate ferdig med venninner før de behandler kunder, eller at de ikke tilbyr sjampo når man kjøper balsam!)

      Cuba, du har lært meg

      • At det er lurt å bo steder det garantert bor noen andre, som i store casaer eller casa-hosteller. Da blir det ikke så ensomt!
      • At det alltid finnes et billigere alternativ. Mens jeg betalte 80kr for middag de første dagene, betalte jeg bare 8-14 kroner de siste.
      • At Karibien ikke nødvendigvis alltid er steike varmt og paradisisk, og at fleecejakka er like fin her hos deg som i Norge.
      • At skinnet kan bedra. De styggeste byggene har de triveligste spisestedene eller de fineste casaene. De tilbaketrukne folka er gjerne de hyggeligste og mest hjelpsomme.
      • Å snakke mer spansk.

      Jeg kommer til å savne

      • Kølsvart kaffe. Stekte bananer på middagsasjetten. Fine strender. Det konstante folkelivet. Det fargerike miljøet. Den billige gatematen. De eldgamle bilene. Den vilt gode ananasen og papayaen. De trygge gatene jeg kunne gå aleine i på natta. De søte gatehundene. Den avslappa atmosfæren. De hyggelige folka. Det forbaska rare samfunnet!

        
      Noen gamle biler er helt strøkne, men de aller aller fleste er som denne – ganske skrøpelige, men søte!   
      Finefine Trinidad!

      Men jeg kommer ikke til å savne

      • ¿Taxii lady?. «Internett». Slibrige slengkyss hvorenn jeg ser. «Brød». Drinker med sytti prosent rom. Ikke-eksisterende informasjon om ting som kollektivtrafikk. Høl i veien. Hundebæsj. Lukt av tiss. Søppel i Havanas gater.

      Og helt til slutt, Cuba: Jeg håper virkelig jeg ser deg igjen, og at du har det litt bedre da:

      Jeg håper at folka dine kan prate om politikk som de vil åpenlyst. At du skaper større verdier – ikke som går turister til gode, men for befolkningen din. At du ikke oppleves som et fengsel for ditt eget folk!

       

      Karel (28) og Fika som jeg tilbakte siste kveld med. Da Fika og jeg spurte Karel om politikk på en bar, ville han ikke svare oss før seinere da vi var aleine i frykt for å bli tysta på til politiet.


      Tilfeldigheter

      Min siste dag på Cuba viser seg å skulle bli en av de beste. Jeg våkner opp i et klamt og trangt Casa med nederlandske Fika (24) i nabosenga. Vi forsøkte begge å få plass i et overfylt hostell uten hell dagen før, og ble derfor plassert på samme rom i et Casa i steden. 

      Det er neppe et sertifisert Casa er vi enige om, men det gikk. Ingen av oss orka å stå opp åtte som planen var, vi lå bare og hørte på hverandres slumrealarmer. Vi klarte å gjøre oss i stand til å møte de tre jentene vi spiste middag med dagen før klokka ti, heldigvis. Planen var å gå på museum, el museo de artes bellas (…eller var det bellas artes? Cubansk kunst i alle fall!)

      De tre andre, ei norsk, ei svensk og ei amerikansk, møtte dog ikke opp. 

      Men det gjorde Pedro (70):  

      Pedro snakker som en foss. Han vil ikke gi seg. Velsignet Fikas gode spansk, og min nogenlunde fungerende, er det hyggelig å prate med Pedro. Men Pedro vil ikke bare prate; han vil ta oss med rundt også. Jeg er totalt ukjent på dette området i Havanna – jeg var ikke her under begynnelsen av oppholdet mitt, og det han forteller oss høres spennende ut. 

      Det er søndag, og de afrikanske røttene på Cuba skal dyrkes, både gjennom sang og musikk og dans, og gjennom Santeria-religionens krusifikser og kunst, forteller han med stor entusiasme. Vi synes det høres skikkelig gøy ut. Vi må bare ha oss noe mat først.
        

      Siden jeg har vært på Cuba en stund, er jeg blitt mer rutinert en nyankommene Fika. For en slikk og absolutt ingenting får man frokost i de små «høla i veggen», som jeg kaller dem. Så, i steden for frokost for femti spenn, duger dette for to kroner og femti øre som bare rakkern: Loff med egg.

      Vi begynner å gå med Pedro, og plutselig er han vår private guide. Vi skal til Callejon de Hamel, viser det seg. Og det er en helt spesiell gate. En kunstner har dekorert den og «skapt» den siden 1990. Han (kunstneren) bor her, har restaurant her, har galleri her og har klart å skape en helt sinnsykt kul plass.

      De to tønnene symboliserer at hvite og svarte også er brødre og søstre, forteller Pedro, og legger den kølsvarte hånda si inntil våre bleike armer. «Å, så fint», sier vi.  
        

      Slik ser det ut i gata! Badekar er både sitteplasser og veggpynt og det ene med det andre. Jeg tror tekstene og figurene symboliserer noe i santeria-religionen, men jeg har ikke satt meg nok inn i det til å si det for sikkert.  
        

      Klokka tolv var det tid for rumba og full fest! Det ble stappfullt i gata. Dette er ukas høydepunkt i Callejon de Hamel; søndagskonserten. Jeg er så glad for at vi ble med Pedro. 

      Det er nemlig ikke alltid så lett å vite med disse cubanerne som tar kontakt – fordi noen vil suge penger ut av deg, mens andre bare vil hjelpe.  
      Energien er helt vill. Det drikkes rom og danses over en lav sko, og trommene kan knapt lage mer lyd og rytme. Turistene filmer som gale og cubanerne tar av seg klærne i den heite gata. Shit, så kult det er.

      Det er på tide å gå videre. Jeg er døv på begge øra, sånn nesten. Her er Fika og Pedro:
        

      Jeg har ikke skjønt hvor cubanerne kjøper alle matvarene sine, for på supermarkedene er det både lite og ikke ferske varer. Pedro derimot, langet inn i en kjøtthall, og vi fulgte hakk i hæl. Senere var vi en frukthall. Han tenkte vi syntes det var interessant å se, og ja; han har rett! En guide som Pedro er mye bedre enn en hop on/off-guidebuss.

        

           

      Jeg kan ikke la være å ta bilde når en kattunge prikk lik pus hjemme titter ut av veggen. Hællan! Savner lillepus.
       

      Videre tok Pedro oss med inn i et hus som visstnok solgte billigere sigarer enn på fabrikken. Jeg har latt meg lure av dette før, og nå gjorde Fika det samme. Hun er dog flinkere enn meg til å prute, og slipper unna med ganske billige sigarer. Jeg er fortsatt bitter for at jeg kjøpte sigarer den gangen jeg ble tatt med til et sted som dette for drøye to uker siden.

      Det funker sånn: Guiden sier at «jeg vet om et sted du får myyye billigere sigarer enn på fabrikken». Deretter banker han på døra, og man går opp i huset til sigar-dealeren. Sigar-dealeren tar fram en slitt bag full av sigaresker. Det er bare lov å kjøpe hele esken, ikke en eller to sigarer. Jeg hadde ikke lyst, men følte jeg måtte da jeg først var der. Håper det slipper gjennom tollen og at det er ekte vare. Det gjenstår å la noen som har greie på det sjekke det ut (*kremt* Stian Ormestad!)

      Hadde det ikke vært for at de tre jentene i dag ikke møtte opp – og om Pedro ikke hadde vært i møteparken vår, hadde jeg gått glipp av alt dette i dag, både Callejon de Hamel, den ville musikken, Pedro i seg selv og frukt og ferskvare-hallene. 

      Takk, tilfeldigheter! I like you.

      Jeg er Judas

      Backpackernes sviker! 

      De to siste nettene har jeg nemlig tilbrakt på all inclusive-hotell i Varadero. Litt tidligere her på Cuba fikk jeg tekstmelding fra Norge om at pappas tante skulle hit i to uker, og hun inviterte meg et par dager. Det takka jeg ja til.

      For de som ikke vet det: Varadero er turistmekka her på Cuba. Det er flere mil med strandlinje og resorthoteller, og minner ikke så veldig mye om resten av det Cuba jeg har sett.

       

      Turistsoner. All over
      La meg si det sånn: Det er en opplevelse i seg selv å være på all inclusive. Jeg har ALDRI vært det før. Folka og atmosfæren er akkurat slik jeg så det for meg. Det er mye drinker, show, og skandinavere! Det er en egen liten landsby med små veier og små biler som frakter folk og kofferter. Det er reint og velstelt – og dyrt om man vil ha noe ekstra! Det er amerikanske pannekaker og belgiske vafler i frokostbuffeten, og Kygo – som jeg ikke har hørt før her – spilles på anlegget.

      Jeg hadde aldri hatt mulighet til å dra hit om ikke jeg ble bedt av tante Eva. Og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å reise på noe som dette igjen – jeg føler meg nok ikke helt hjemme blant all denne stasen.

       
       
      Uansett har det vært veldig hyggelig å slappe totalt av i to dager, prate med pappas tante og nyte luksuslivet. Været har dog ikke tillatt oss å bruke den velkjente stranda, men det har gått helt fint.  

      Det røde flagget oppe på stranda.

       
      Dette er pappas tante Eva, og meg da.

      Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Jeg tar bussen til Havanna litt senere i ettermiddag, før turen går til Costa Rica på mandag. Planen er å tilbringe den første uka der i Santa Teresa, der både Binyamin og Henrik (kompiser fra videregående), er for øyeblikket! DET GLEDES! 

      Kulekule Trinidad

      Vel fremme i Trinidad! Jeg tror jeg har funnet min Cubanske by, for det er så utrolig kult her! Kule restauranter, masse grafitti, marked, fint vær, trygt og smått. 

       Det skåles med Guavajuice i eget selskap fordi jeg fant fram til mitt nye Casa uten kart. Det er forskjellig farge på alle veggene på rommet mitt, og bare et bittebittelite vindu. Men det er helt OK! 

       Frokostforrett i Casa!  

      Litt større det her, så eieren kaller det et hostell. Det betyr også litt uteareal! Ganske fint (men det er bare gamle tyskere som bor på de andre rommene da, så det blir ikke noe party!)  
      Gårsdagens middag ble inntatt sammen med disse turtelduene som jeg ble kjent med på bussen på vei til Trinidad. Natalia (20) og Pablo (32) fra Argentina!

      Stranda i dag. Playa Ancón, snaue to mil fra byen. 

         
      La meg gjette: 30 grader, kanskje mer. Akkurat passe i vannet.

        
      Det jobbes med brunfargen. Blei heller rød i dag, men. Og body lotion er ikke å oppdrive.

       Mens jeg på hele turen så å si bare har sett avmagra løsbikkjer, er det en del tamme sjarmører med eiere her. For eksempel denne, som speidet utover gata med underbittet sitt.

       En huskatt, til og med. Ikke like søt som de oransje hårballene hjemme selvsagt, men Stranger Cat kler rosa.   
       Brostein! Gatemusikanter! Skilling i hatten her.
         
      Det nydelige armbåndet jeg fikk av venninne Cathrine før jeg reiste har fått klekkelig godt selskap av Cubansk fletteverk.

      Og her ser dere hva jeg mener med «poppa»: 


            
      Og så var jeg innom utsalgsstedet til en keramiker, og jeg hadde lyst til å ta med hele sjappa hjem. Han er skikkelig flink. Jeg synes lyktene var spesielt fine, og et tacosett. Men det nytter ikke å kjøpe sånt når man reiser, vet du. Uansett:

         
       

      Første telefon hjem/rytmisk dåp

      Som nevnt er jeg nå i Cienfuegos, en perle av en kystby. Det er så reint og lyst og fint her. Jeg føler kanskje jeg er i Cubas Florida. 

      Hadde jeg hatt peiling på arkitektur, ville det blitt et langt innlegg. Jeg er mer av typen som tenker «åh, fint hus/stygt hus» eller «mye detaljer/lite detaljer». Men jeg veit at noen som leser dette kanskje er litt mer interessert (mormor? mamma?): Det er fransk, det er 1800-tall og det er overdådig og bløtekakete (håper sistnevnte passerer som adjektiv), høyt under taket og, ja – pent.

         

      Tråla noen atelierer i går. Det er mange av dem her! Jeg tror det er en kunstnerby.

       

       Elsker hvordan denne gule bussen bare eier hele Triumfbuen!

        
      Jeg hadde en adresse til et Casa jeg ville bo i (privatfolk som leier ut rom), og etter å ha kjøpt et kart fant jeg fram og banket på døra der. Dessverre var det fullt, men mannen som tok meg i mot tok en kjapp telefon til et annet Casa og fulgte meg rett dit, hvor jeg nå er innlosjert. 

      Mor i huset her ville gjerne lage middag til meg, og jeg takka ja til det.

      Casa koster aldri mer enn 30CUC (ja, morsom valuta på norsk..«hvor mye CUC måtte du gi for det a?»), som utgjør omtrent 230kr natta. 

      Standarden er bedre – mye bedre- enn på de rimeligste hotellene. Jeg har bare et annet bosted å sammenlikne med, et såkalt «billighotell» – 350kr natta. Der var det møkkete på gulv, rotete, ikke varmtvann og nesten ikke lys. 

      Alt dette er nesten garantert helt toppers i Casa- det har i hvert fall vært det på mine to Casa-opplevelser, dessuten sier ryktet så!

      Da det omsider var middag her, «fisk klokka sju», som jeg og mor i huset ble enige om, var det bra saker. Men det er det mest stusselige med å reise aleine! MAT! Der sto tallerkenen min på enden av et langbord. Mutters. Aleine. Måtte le av synet, og jeg lover; En iPhone selv uten internett gjør nytta si i stunder som det.

      Til dessert fikk jeg både karamellpudding (smakte Norge!) og espresso, og mor holdt meg med selskap. Hun snakker fortere enn Ernst Emil løper 60-meter, og selv om jeg må si «que»(hva?) hele tida, tar hun bare ikke hintet. Men det gjør så å si ingen cubanere! Jeg har møtt ingen som senker tempoet og snakker tydeligere. 

       Nok mat.

      Dette fikk jeg uansett ut av samtalen:

      – Ingen av oss liker sukker i kaffen. Det er så kjekt å ha noe til felles! Bånding!

      – Hennes yngste datter studerer medisin på første året. Jeg får forklart at jeg skal studere til høsten. 

      – Hun anbefaler meg å besøke Santiago de Cuba (men det er så langt unna Havanna som mulig, så jeg tror ikke jeg gidder det).

      – Hun er svigermoren til Carlos (som har dette casaet jeg bor i nå).

      Og til sist; jeg ble veldig glad av å prate med den gamle dama med det gode humøret, for helt ærlig: Det var en drittdag i går. 

      Jeg følte meg ensom, veldig ensom – hjelpesløs og tiltaksløs. For det første er jo aleine, og for det andre er det ingenting som gir seg selv her på Cuba. Man må hale og dra for å finne ut av ting. Turistene jeg ser er stort sett i aldersgruppa 55-70 år, og jeg har ikke lykkes i å finne noe dorm eller ungdomsherberge der det helt sikkert ville vært noen som meg. Jeg innser at Cuba ikke er fersk-backpacker-land nummer én. Tårene trilla javnt fra morgen til middag, og det gikk så langt at jeg tok aller første telefon hjem til Norge og sofakroken på Ulsrud, 9 dager ut i reisen. En merkedag – hoho!

      En dusj, en middag og en tur ut hjalp dog. På en pub traff jeg et tysk ektepar som har egenbygd seilbåt her. Han er her fire måneder i året, hun i to. Og så spanderte de ølen min. TAKK! Made my day – nesten, for nå skal dere høre her:

      På vei for å finne et annet utested/på vei hjem (alt ut i fra hvor mange ubehageligheter jeg ville oppleve på veien) ramlet jeg over et cubansk band som begynte å spille i et hus åpent mot gata, og cubanerne strømmet til. Jeg skjønte det som at de var landskjente, men at de er fra området her. Det var så kult!

      Her viste det seg altså at jeg skulle få min rytmiske dåp. Som sild i tønne stod jeg og cubanerne (som shaker til de mildt sagt skummer over) og hørte på dette bandet. Hver gang – gjennom hele livet-har jeg svart nei når folk spør om jeg danser. Unntaket har vært på bygdelokalet Vonheim (der ELSKER jeg å danse sving, det er så rart).

      Og nå skjedde det jeg hater mest av alt: Vokalisten i bandet ville ha opp den der blonde jenta som sto og smilte og kikka. La meg gjette: Jeg er det eneste mennesket blant 80-90 stykker som ikke eier danseferdigheter. Til og med vesla på fem år på første rad rister på hele kroppen som om hun var satt til verden for å gjøre nettopp det.  Shit nei ikke meg vær så snill. Seriøøøøøøøst. Jeg kikka meg kjapt rundt. Ingen andre turister. Ingen jeg kjenner. Jeg går opp.

      Første øvelse er hinke-dansing, enklest forklart. Og så ballet det seg på. En kar – jeg husker ikke navnet, gjorde trinnene, og jeg skulle følge etter, med halve Cienfuegos befolkning som publikum. Det er bare å smile og le. Prøve så godt man kan. Alle kan se for seg hvor kleint det er. Jeg høster full applaus til slutt, så jeg fikk i det minste for forsøket. Dessuten fikk jeg CD-en, som jeg nettopp hadde sagt neitakk til å kjøpe, med meg som en gave. Og best av alt: Jeg gikk til sengs med et stort smil om munnen! Det der var gøy. Det made my day!

      I dag tar jeg buss til Trinidad, som og skal være fantastisk fint, og blir der noen dager. Planen er å få Carlos til å booke et Casa i Trinidad for meg, så det er i orden når jeg kommer dit.

      Spansken min går utrolig nok bra! Jeg klarer å få sagt ganske mye, synes jeg. Det mest essensielle er tross alt tider, penger, steder, retninger også videre.

      Enten reiser jeg fra Trinidad tilbake til Havanna før jeg flyr til Costa Rica, eller så tar jeg en tur innom Varadero før Havanna. Flyet går videre 8. februar.

         
      På jakt etter overnattingssted.

      Slik ser et Casa for eksempel ut:  
        

      Cayo life

      I dag var siste dag ombord på catamaran og sammen med gruppa. Siden jeg har enda en uke her på Cuba, har jeg bestemt meg for å bli her hvor båten ligger i havn (Cienfuegos), i steden for å bli med tilbake til Havana.

      Seilturen har vært fantastisk, på tross av mange ting:

      1. Det var ikke en 18-30 årsgruppe slik jeg trodde det skulle være. Jeg var desidert yngst. Neste etter meg var 29 år, og de eldste var over 70. Vi var 14 stykker, og fikk en veldig fin tur sammen med god alder- og nasjonalitetsmiks. Jeg har delt køye med Synnøve (45, tilfeldigvis kollega på rigg med en fra Re. Livet folkens, helt spaca!), og vi har blitt godt kjent på ei uke. Vi skal møtes i Havanna før hun reiser hjem.

      2. Det var dårligere vær enn det har vært her på lenge. Vi fikk heldigvis to dager med knallsol, mens resten var litt ymse. Litt kjipt er det selvsagt å være på en karibisk øy og tenke at «jeg skulle ønske jeg var her en skikkelig varm sommerdag», men når alt kommer til alt, er de magiske solfylte dagene jeg vil huske(…og selvsagt; det er stort sett over 20 grader, så det er på ingen måte KALDT!)

      3. Jeg var skikkelig-skikkelig båtsjuk de første to dagene. Og så finner jeg ikke bankkortet mitt…
      Vi har besøkt flere Cayos – eller keys om du vil. Livet har vært preget av ro og avkobling, og styrt av været.

      Jeg har stort sett lagt meg klokka 2130 og stått opp klokka 0730. Sol, frisk luft, nye og mye folk på liten plass og ingen sosiale medier eller snus gjør noe med kroppen. 

      Vi har badet, lest og SNORKLA! Jeg har aldri snorkla på ordentlig før, og det var så gøy! Fisk i alle farger og alt det andre rare som fins under vann på litt nært hold er veldig fascinerende! Akkurat i det øyeblikket skulle jeg hatt et gopro-kamera, men minnet om fjærfisken har jeg uansett i hodet.

      Forresten – kokken på båten har vært helt fantastisk! Hummer, egenfiska fisk, masssse ananas, glaserte bananer, omeletter også videre – tre ganger om dagen!

      Her følger noen bilder, og ja – det er magisk! 

        

         
        
          
         

            
      Selma og Ernst i sanda. Savner folka hjemme, selv om jeg bare har vært borte en uke. Tror det er mest av alt fordi jeg er så veldig langt borte, men og litt fordi jeg er aleine her.

            

      Gi meg et kart 

      Endelig er jeg framme på Cuba. Flyet fra Toronto var tre timer forsinka, hotellet jeg skulle bo på var plutselig under oppussing da jeg kom dit og taxisjåføren skulle «bare»kjøre en kollega hjem – klokka tre om natta, når jeg hadde vært våken i 27 timer allerede. Det ble mye angst og frustrasjon på en gang.

      Heldigvis ordna alt seg – det gjør jo ofte det. Men stuptrøtt, aleine og helt fersk på et nytt sted var det skummelt, jeg kan ikke si noe annet.

      Hotellet jeg hadde booket hadde heldigvis avtale med et annet jeg nå bor på. Dama i resepsjonen forklarte at jeg hadde fått suite, og ikke vanlig rom. Men varmtvann er det dessverre ikke her.

      Det bar rett i seng, og jeg sovna fort. Uansett, sjekk ut suiten min, skeiv og fin og helt OK:

        
        
      Lærdom så langt:

      Bruk strøm om natta (på hotellet mitt skrus strømmen av når det er dagslys)

      Ta med kart eller city guide neste gang du er ny i en by.

      Dagens nøtt:

      Er det best å legge igjen verdisaker i en usafe safe, eller å ta dem med seg ut? (Jeg tok dem med meg).

      Da jeg våknet til morgenen i dag var det øspøs regnvær, og jeg bestemte meg for å ta med ei bok og kamera, og bare gå og gå rundt, og så sette meg ned for å spise og drikke kaffe og lese.

      Her er forresten utsikten fra rommet mitt: 

        
      Jeg lette desperat etter kart uten å finne det, men så vidt jeg forstår, ligger hotellet mitt i gamlebyen. Og rundt her finnes det lite kafeer-bare luker ut i gata og små boder med mat og rare kaker. Jeg har vært på to «librarias», ikke engang der hadde de kart.

      Men en ting må jeg si; Her er så vanvittig levende! Musikk overalt, i hver butikk, i hver bil. Folk overalt. Og de gamle bilene, de tuter i et sett. På den andre sida er det forfallent og skittent, særlig nå som det har regnet i et sett, og vannet ikke har noe sted å renne.

        
      I skrivende stund sitter jeg i restauranten på et hvit amerikaner-hotell og håper på at regnet skal avta snart! Dessuten solgte de kart her, fantastisk nok. 

        
       
      I kveld har jeg middagsdate med en sveitsisk mor og datter som jeg prata med på hotellet til morgenen i dag. 

      Det tar nøyaktig like kort tid å komme i kontakt med folk som de som har reist aleine før meg sier!