Blogg

El Salvador

(De to siste dagene i Nicaragua ble tilbrakt på Poneloya beach, på et hostell midt på stranda og absolutt ikke noe annet rundt omkring. Klisjeaktig nok under stråtak i dorm sammen med de tretten andre i gruppa, med utsikt over sjøen og lyden av bølgebrus. Med super-backpackerfest om kvelden, med gitarspilling rundt bålet og sandkorn overalt. Det var avslappende og solfylte dager. Dette ble mine siste stranddager på reisen.) 

Tidenes kuleste hostell? Surfing turtle lodge, Poneloya.

 Gratis kaffe? Eh, JA TAKK! 
For å komme oss fra Nicaragua til El Salvador måtte vi vente to timer på den shady grensa til Honduras. Dette er i utgangspunktet ikke en grense for folk, men for lastebiler. Absolutt INGENTING bortsett fra noen forfalne skur og motbydelige toaletter var å se. Sånt blir en opplevelse i seg selv, og vi løste det hele med å drikke rom. Alt løser seg med rom her i Mellom-Amerika!

El Salvador har vist seg fra sin beste side. Jeg har besøkt byene Suchitoto og Concepcion de Ataco. Det er ikke mange utenlandske turister i El Salvador! Alle jeg møtte var turister i eget land. Sistnevnte by ligger omtrent 1500 meter over havet, så mange (velstående) innbyggere reiser hit i helgen for å «kjøle seg ned». Den første byen var bare et kjapt mellomstopp med en overnatting, men det var vakkert der!  

Fra gata i Suchitoto. En knøttliten by uten stort å finne på. En aldri så liten fotosafari var derfor på sin plass. Jeg klager ikke når det er fint vær, fine omgivelser og alt man kan gjøre er å sette seg ned å drikke kaffe eller rusle rundt.

 Kirka i Suchitoto.
 Og så møtte jeg denne lille mannen. Han jobba. Jobben hans er enkel, men viktig: Han sliper og reparerer delene til den gamle maskinen som moser mais og vann til tortilla-masse. 

Hver morgen kommer damene hit med de store bollene sine for å fylle dem med tortillamassen, før de bærer dem på hodet hjem til kjøkkenene sine, der de skal lage enten pupusas (Mellom-Amerikas calzone og El Salvadors spesialitet) eller baleados (Mellom-Amerikas taco og Honduras spesialitet). For å si det enkelt: Jeg ELSKER begge deler.

 Et glimt av most mais og vann der!
Pupusas var så å si det eneste vi spiste i El Salvador! Jeg prøvde både ostefyll, spinat, gresskar og kylling. Under følger bilder fra en gatesjappe, «pupuseria», med veldig gode pupusas. Du blir mett for sju kroner! 

    
   
  Men vi var også så heldige å besøke denne byen mens det var gastro festival – matfestival.  I det store og hele betød det svære partytelt og mange mange små stands med forskjellig mat. SCORE! Billig var det og:
I Concepcion de Ataco tok vi lokalbussen til en naboby for å besøke dette forfriskende paradiset:

  På veien dit.
En kunstner har dekorert mange gatevegger i Concepcion de Ataco. Hun er spesielt kjent for kattene. Jeg liker at det er så fargerikt og gjennomført:

   Det ble med denne veldig korte visitten til El Salvador – som for øvrig betyr «Frelser’n». Det bittelille landet er høykriminelt, men vi besøkte bare to veldig avsidesliggende og fredlige byer. Landet – eller kanskje bare byene (?) var ganske konservativt i motsetning til alt annet jeg har opplevd så langt også; Veldig mange damer gikk i skjørt og ingen av gutta eller mannfolka plystra eller ropte etter oss jentene slik de gjør overalt ellers. Dessuten var det mye kors og bilder av Jesus.

Reisebrev fra Nicaragua

Jeg er for øyeblikket i Nicaragua, det nest fattigste landet like bak Haiti. Så fort jeg gikk ut av bussen da jeg ankom grensa slo varmen i mot meg, og det ble halvannen time med svette og stress for å få stemple pass og unngå selgere og kjøpe seg vann og finne do og i det hele tatt; krysse grensa mellom Costa Rica og Nicaragua. 

   Vi er ganske fullasta når vi flytter på oss! Her meg og tyske Anne-Kathrine når vi skal krysse grensa og få enda mer blekk i passa våre. Humøret skal det aldri stå på!

Kurver og bøsser skiltet «Help The Cubans» florerte. Cubanerne prøver nemlig å ta seg til USA denne veien, men sliter med å komme seg ut av Costa Rica. De bor midlertidig på grensa. Jeg har blitt fortalt at det vil være massevis av cubanere på alle grensepasseringene.

Nicaragua tar meg faktisk litt tilbake til Cuba. Folka er mer pågående. Selgerne er flere. Det er mer bråk i gatene. Det er varmere og det lukter mer – mer mat, mer søppel, mer røyk. Det merkes umiddelbart at Costa Rica er det mest utvikla landet i Mellom-Amerika når man ankommer et av de minst utvikla.

Vi har brukt lokaltransport her, gamle amerikanske skolebusser. Busstasjonen var fullstendig kaos, og ei i gruppa påsto det var verre enn på busstasjoner i India! MINST tjue selgere av forskjellige slag gikk fram og tilbake i bussen på tur før vi kjørte – og bussen ble aldri full. Vi stoppa på hvert eneste stopp og tok på mer folk.


Vi var så tidlig ute at vi fikk sitteplasser! Flaks. Ryggsekkene våre er bundet fast på taket.

 Heldigvis er Jomfru Maria alltid med oss, akkurat som Che Guevara alltid var med i «taxiene» på Cuba….tryggleik!
  Her er selgerne som åler seg gjennom den trange bussgangen.

De to første dagene her i Nicaragua ble tilbrakt på den vulkanske øya Isla de Ometepe, som ligger i Lake Nicaragua – den største innsjøen i hele Latin-Amerika (hvis ikke jeg husker helt feil nå!). Derav navnet NicarAGUA (aqua, vann). Øya er dannet av to vulkaner, hvorav den største, Concepcion, fortsatt er aktiv. Siste utbrudd var på femtitallet. Den andre har vann i krateret, og det gjør den spesiell – man kan altså svømme der når man kommer opp!  

   Den største vulkanen – i front – er den aktive, Concepcion.
Fargerikt på fergeleiet!

 På grunn av vulkanene er øya formet som et åttetall.

På øya ble vi plassert to og to i «homestays», vi har altså bodd hjemme hos en familie. Bygda vi bodde i besto av veldig mange familier som tilbød overnatting – og i senere tid har flere av dem gjort det til sitt levebrød å drive privat utleie av rom, særlig gjennom Airbnb. 

Ekteparet Daniella (fra øya) og Eric (fra Canada) som vi bodde hos har nå dette som sin fulltidsjobb. Eric har akkurat sluttet å jobbe i landbruket, og regnet ikke med å skulle finne seg noen ny jobb. Med totalt seks sengeplasser i tre rom, alle med hvert sitt bad, blir det fort nok jobb å lage mat, vaske klær og rom og hus og bistå gjester med hjelp. Et par fra USA overnattet også hos denne familien mens jeg var der. 

De siste åra har turismen til Nicaragua økt med ti prosent hvert år – fra nærmest ingenting til ganske mye, og jeg tror det er rimelig god butikk å satse på privat overnatting. 

Her er familien jeg bodde hos. 

Selv om huset vi bodde i var nokså fint, er forholda på øya enkle. Om morgenen våknet man til lukta av bål fordi alle koster sammen løv og rusk og rask om morgenen og tenner på, simpelthen for å rydde opp litt. Høns og hest og gris og ku fløy rundt på egenhånd. «Hvorfor så mange løse hester», spurte jeg. «Fordi eierne ikke har råd til å ta vare på dem og gi dem mat når det er tørketid, så de slipper dem løs og håper at de finner seg noe mat på egenhånd. Når det er regntid blir de derimot hentet inn igjen – da trengs de i landbruket» fikk jeg til svar. Ingen har bil med mindre de er taxisjåfører eller bruker bilen i jobben sin.

Jeg har byttet bort Renbergs «Angrep fra alle kanter» med Keplers «Paganinkontrakten». Jeg slukte førstnevntes 600 sider på knappe tre dager. Når det gjelder Kepler, leser jeg egentlig ikke krim, men denne er helt rå! Jeg er solgt. Grunnen til at jeg nå leser krim, er fordi det var den eneste norske boka i bokhylla på hostellet der jeg skulle bytte inn min allerede uteleste bok.

  Dette er utsikten fra «fellesområdet» alle hjemmene tilbyr gjestene sine å bruke – med hengekøyer, Internett og en liten  bar, rett ved vannkanten!
Jeg besøkte et naturreservat på Isla de Ometepe, og har for første gang fått se slange! Hele to stykker faktisk. En «natural spring» var neste på planen, og ja – det var vakkert og deilig å dukke seg i en kulp i skogen, men det var så tilgjort med strandstoler og parasoller og fliser at jeg ikke kjøper den som så veldig naturlig lenger. (Jeg har glemt å nevne at jeg var i en naturlig varm kilde i La Fortuna, Costa Rica – og DET var magisk. Helt helt naturlig, som å sette seg rett ned i en litt stor bekk eller litt liten elv hjemme i Norge, og vannet som strømmet holdt rett over førti grader!) 

Ikke store slangen, men det er en slange! Hadde neppe fått øye på den dersom vi ikke hadde hatt med oss en guide.

 Her er «The natural spring». 
Fra enkelt og landlig til mer hektisk: Akkurat nå er jeg i vakre Granada! Oppkalt etter spanske «Granada» er dette en by i kolonistil, med flere fine kirker, kule spisesteder og små butikker. Tirsdag rakk vi å sjekke ut utsikten fra den eldgamle kirken her – ved solnedgang! 

 Bildet av den ene kirka fra toppen av den andre – som jeg skrev i sosiale medier! Det var ikke bare vi som skulle se solnedgangen herfra for å si det sånn! 

Etterpå var hele gruppa ute og spiste og drakk, og nasjonalcoctailen her er farlig god: Hvit rom, guavajuice, appelsinjuice og lime! Superduperfrisk! 

På tross av en forholdsvis hard kveld, våknet mange av oss overraskende tidlig og kvikkere enn ventet. Siden vi er så heldige å bo et sted med basseng ble det noen runder med svømming og skravling før vi for alvor startet dagen. 

Vi har blitt sterkt advart om høy kriminalitet her, men foreløpig kan jeg ikke si at jeg har følt meg særlig redd. Jeg er stort sett alltid føre var, og det irriterer meg at vi ikke «får lov» å gå de 800 meterne til byen, men må ta taxi. Man må selvsagt ta forhåndsregler, men jeg føler turlederen vår har skremt hele gruppa, det er jo faktisk drøssevis av turister her. 

Jeg skjønner heller ikke hvorfor han anbefalte å dra til en lagune, padle kajakk og ta båt ut på en øy, når vi befinner oss i en så fin by. Det endte dermed med at jeg var blant de få fra gruppa som bestemte oss for å ikke bli med på dagstur ut til en øy (vi kom jo nettopp fra øy og fin natur og aktive opplevelser). Siden vi bare har en hel dag, ville jeg utforske byen. De andre som ikke er på dagstur ville ha en rolig dag ved bassenget. 

  Brønsjen ble lang! Jeg spiste på «The Garden» som jeg allerede hadde funnet fram til på Tripadvisor. Det er kombinert en cafe og en butikk med fokus på etikk. Blant annet jobber det i hovedsak bare folk fra Nicaragua der, og alle de håndlagde produktene selges til inntekt for prosjekter som støtter enten kvinnesaker, utviklingshemmede barn eller andre lignende prosjekter.

I parken! Nicaraguansk skoleungdom spiller fotball på vei hjem fra skolen.

Da jeg skulle lille nærmere på en av kirkene her i byen, sto kanskje tredve stykker fullt utkledd utenfor. Jeg vet at maskene spesielt er veldig typisk Nicaragua, men de gjorde liksom ingenting – og jeg lurte på hvor lenge jeg skulle stå og glane. Kostymene var kule! Etterhvert beveget de seg inn i et rom ved siden av kirka, og jeg fulgte etter en stund, før jeg skjønte at jeg måtte betale meg inn. Jeg konkluderte med at det er en teatergruppe, men vet ikke helt sikkert.

   
Ferden fortsetter – først til Poneloya beach i to netter, før vi krysser grensa til El Salvador.   

Opp i høyden, inn i regnskogen

Onsdag var jeg på rafting i La Fortuna- Costa Rica, med fem andre fra gruppa. Det var en fantastisk fin elv, supervakre omgivelser og sol! Deilig å slippe våtdrakt, men adrenalinnivået var dessverre ikke det samme som hjemme i Norge og Sjoa. I og for seg skuffende siden Costa Rica skal være knallbra på rafting, men naturopplevelsen og været gjorde det verdt det.

Torsdag bestemte jeg og noen andre jenter oss for å gå til en veldig fin foss, La Fortuna waterfalls. Sju kilometer i vekslende sol og striregn – i oppoverbakke. Været i La Fortuna er helt på trynet! 
  EditPå veien var vi innom verkstedet til treskjærer Carlos. Han ble kjapt begeistra over at jeg var fra Norge, for stykket han arbeider på for tiden er dette trollet. Inspirasjonen hadde han først og fremst fått fra Canada, men jeg hadde et indre håp om at dette trollet er det som kappåt med Askeladden, siden det holder seg på magen. Litt kommunikasjonsproblemer gjorde det vanskelig å finne ut om trollet var fra noe spesielt eventyr.Til og med trærne leverer her i de frodige høydene i Costa Rica. Dette er herved bare kalt «vifte-tre».  
   For å komme ned til fossen etter å ha gått i alle oppoverbakkene, måtte vi gå hundrevis av trappetrinn.         Senere på dagen var jeg på en liten kaffeplantasje – først og fremst en plantasje for å demonstrere produksjonen. Dette er blomsten på kaffeplanta. Soon to be a bønne! De viste også tradisjonelt gårdsbruk på «kaffeturen». Ikke så veldig eksotisk med gris og høns for min del, jeg har tross alt vokst opp med det, men mange i gruppa var begeistra – som om de aldri hadde sett sånt før. 
    
     Avslutta turen med å drikke kaffe.  Etter en fire timer lang transportetappe fredag morgen til Monte Verde, satt Ellie (19) fra Australia og jeg et par timer på denne kaffebaren. Ellie var ferdig på highschool som 17-åringer, og er ferdigutdanna journalist til høsten. Ganske sprøtt at vi er like gamle.  Ganske annerledes solnedgang i Monte Verde.  På veien til Monte Verde. Vi er i underkant av 2000 meter over havet, det blåser som bare rakkern og er kaldt! Brr. Dette er en natur-og adrenalinfylt plass! I morgen, lørdag, skal jeg gå og gå og gå i ett av tre naturreservater her, før jeg skal slenge meg uti latinamerikans lengste zipline! Celina holder på å blåse bort der vi sitter og skal se solnedgang.

Costa Rica funfacts:

Det er sju aktive vulkaner her i Costa Rica. Den ene er i La Fortuna hvor jeg nå er, en liten by tidligere kalt El Burio. Etter et vulkanutbrudd fra vulkanen Arenal omkom omkring 80 mennesker – men ikke i El Burio! Derfor døpte de om byen sin til La Fortuna – The Lucky. 

 «Pura vida» er Costa Ricas motto. Det betyr «pure life», men brukes som et «hei», et «hade» eller «hvordan går det?». I det store og det hele sier man «pura vida» overalt og hele tida.

Costa Rica har ikke noe forsvar, og har ikke hatt det siden slutten av førtitallet. Etter et militærkupp ble militæret avskaffa, og den nye presidenten mente at folk i fred ikke trenger våpen. Pengene har i steden blitt brukt på utdanning og kultur, blant annet.

I Costa Rica ruller de ikke på r-en, i motsetning til de fleste andre spansktalende land. Ganske morsomt – det blir liksom spansk med amerikansk aksent.

Alle broer i Costa Rica har bare ett kjørefelt. De gamle broene blir bevart, og bygges det nye, har de fortsatt bare ett felt. Jeg ANER ikke hvorfor, men det er utrolig lite effektivt. Det vil altså si at det alltid er kø på en side av broen, mens bilene på den andre sida kjører over.

Costa Ricas valuta, colones, er de kuleste sedlene jeg noen gang har sett! De er fargerike og har bilder av dyr. Selvsagt er de også trykket opp på håndkler i grelle suvenirbutikker. 

 

Ikke mer på egenhånd

Jeg har snart vært en hel måned ute på reise, og når jeg tenker på det, har det gått skremmende fort. Breems, vær så snill!

Jeg er nå på en gruppetur som varer i 18 dager, fra San Jose til Guatemala – via Nicaragua, El Salvador og Honduras.

Det betyr også at jeg ikke lenger reiser aleine, og akkurat nå er det litt rart. Jeg ble så veldig varm i trøya mot slutten av mitt Cuba-opphold, og under den siste uka i Santa Teresa. Dagene den siste uka har gått så fort at jeg ikke har rukket å blunke en gang. Jeg vil ha flere dager jeg kan suse rundt på egenhånd! 

 Gode Cuba-minner. På leit etter hostellet mitt i regnværet siste helg i Havanna.

Det er rart hvor store kontrastene har vært så langt på denne reisen, og hvor mange følelser jeg har fått kjenne på. Den mest uvirkelige følelsen er fra Cuba, der jeg faktisk måtte si til meg selv at «dette må du nyte, dette har du ventet på, det var dette du ville!» i noen tilfeller. Jeg hadde ikke regnet med at akkurat det var noe jeg skulle måtte minne meg selv på!

Men nå, når jeg ikke lenger føler det sånn, har jeg også fortrengt det litt. Jeg tenker tilbake på Cuba som en magisk plass, og en fantastisk reise. Slik vil jeg nok også huske det, og det er jeg glad for! Cuba var proppfull av inntrykk. Det var en lettelse å treffe mer erfarne reisende etterhvert, som mente at Cuba var blant de vanskeligste landa de hadde reist aleine i.

Tilbake til Mellom-Amerika:

Den siste uka har jeg møtt en hel haug av fine mennesker fra hele verden. Hostellet jeg bodde på i Santa Teresa husa bare trivelige folk, og stemningen er sånn man vil at den skal være: Alle tok vare på hverandre og spurte om du ville være med på stranda, på middag, på pingpong, på boms og president. Om du hadde noe tannkrem til overs, eller om du hadde noe greie på hvilket vaskeri som skulle være det billigste. Og om man ikke ville være med på det som skjedde, var svaret så enkelt som at «nei, men vi snakkes senere!»
   Jeg har gått til stranden med vannflaska og ligget rett på sanda i flere timer bare avbrutt av bad i de sinnsykt store bølgene. Jeg ble ganske fascinert av bølger etter noen dager på Santa Teresa. Vel så spennende var det selvsagt å følge med på surferne. Det de får til er så kult at de fleste bare kan drømme om å få til noe lignende!

Santa Teresa bød likevel ikke på de store kulturelle opplevelsene, slik Cuba gjorde hvert eneste minutt. Kanskje får jeg mer av det nå, når denne gruppeturen for alvor kommer i gang?

Det er en veldig fin gruppe! Vi er elleve jenter og tre gutter. Jeg er eneste skandinaviske. Ellers har vi tre briter, to tyskere, en sveitser, noen australiere og en kanadier. En gutt er fra Barbados, det er ikke ofte man møter sånt folk! 

For første gang i møte med nye mennesker er jeg ikke lenger yngst heller! Det er ei her som fortsatt er nitten år – men takket være forskjellige skolesystem er hun snart ferdig med to år på universitetet…selvfølgelig. Eldstemann er nok noen og tredve, tipper jeg. 

Guiden vår er kulekule Fernando fra Honduras som er antropolog. Min roommate er Amy (20) fra London.

6/6 solnedganger

Men bare fem er fotografert! Alle fra Santa Teresa, Costa Rica.

Jeg har plukket ut et bilde fra hver dag. Det har vært noen superfine kvelder, og en veldig fin avslutning på stranddagen. Dusj og middag fulgte stort sett alltid etter solnedgang under dagene i Santa Teresa – sola gikk ned omtrent halv seks.

   
Mandag.

 
Søndag. En hel gjeng fra hostellet reiste på et beachparty søndag. Først var det musikk til solnedgangen, før det var ildshow etterpå. Dette ble også min bursdagsfeiring! Veldig fint. Og så er det jo fantastisk hvordan ingen klarer å hoppe samtidig når det skal tas en-to-tre-hopp-bilder. 

   
Fredag.

  
Lørdag. Siluetten er svenske Amalia som jeg så solnedgangen med denne dagen.

  Torsdag.

20 år

20 år

Betyr først og fremst at jeg kommer inn på byen

Kanskje betyr det og at det er på tide å slutte og søle rødvin på genseren

Og buksa

Eller at jeg må lære meg avansert flekkfjerning
Det betyr at jeg er halvveis til førti

Halvveis til tre barn og kioskvakter hver helg

Jeg strir med rødvinsflekkene litt til

Jeg fikk ikke være 18 ’till I die

Men jeg håper jeg kan være 20 en stund

(Dagen feires i sola! Kvelden spekkes med vin og pinacoladas, bål og ildshow på stranden!)

Superhippe Santa Teresa

Costa Rica behandler meg bra! Jeg har vært her i nøyaktig fem dager. De to første i hovedstaden San José (…som forøvrig ikke er så veldig spennende!) og de tre siste i Santa Teresa på Stillehavskysten. 

Hit reiste jeg sammen med Binyamin og Henrik, som jeg har gått i klasse med tidligere – og som helt tilfeldig skulle til Costa Rica samtidig som meg.

Santa Teresa er en eneste lang og støvete vei med hippe restauranter, hosteller og juicebarer 200 meter fra stranden. Det kryr av surfere og hipstere, junkfood og organisk mat, menn med langt hår satt i dott bak i nakken og jenter som sprader rundt i bikinitrusa overalt – også på butikken og på spisesteder. Det folk gjør her, er å surfe, ta yogatimer eller ligge på stranden. Stedet er proppet av skilt med Hakuna Matata-mantraer og hasj-osen ligger konstant over hele den lange gata og strandlinja

   
På en måte føler jeg at dette ikke helt er min greie, på en annen måte er det både avslappende og kult her. Det er bare det at jeg synes det er litt mange som prøver litt hardt å være. Heldigvis er det en del folk på hostellet mitt som synes det er helt ok å bare spille kort, bare sole seg og bade eller bare drikke vanlig øl eller spise pizza. At ikke det må være grønn juice og falaffel, yoga og weed for at stemningen skal være chill nok. 

(Og nå tenker mange av dere som kjenner meg at «herregud Synne, dette er jo MIDT I BLINKEN FOR DEG.» Misforstå meg rett folkens: Jeg elsker billig ferskpresset juice og wraps og hengekøyer med mandalas-mønster, men noen ganger blir det litt for mye selv for meg! Men jeg har tenkt at jeg faktisk ikke kan reise herfra uten å ta en surfeleksjon eller gå på yoga.)

For første gang sover jeg i et ekte dorm på hostellet Tranquilo Backpackers, i øverste køye på et seksmannsrom med fire gutter. Heiskål! Det flyter boxershortser og tar det som det kommer-vibber. Det går helt fint! Jeg betaler 128kr per natt, inkludert så mange pannekaker jeg orker til frokost.
    Øverste køye i hjørnet er min!

 Binyamin slapper av i hengekøya utenfor rommet.

Vi går tjue skritt utafor døra, og er straks på stranden:    

Det her er så paradis! Men bølgene er for store til at det er avslappende å bade. Det blir mer for å kjøle seg ned-for her må man konsentrere seg for å ikke bli skylt overende.

Jeg koser meg gløgg på stranden med mitt splitter nye, hippe strandteppe:   
   Jeg fører en slags reisedagbok i tillegg til denne bloggen – bare fordi det er så lett å glemme ting man gjør eller opplever, og vanskelig å skille på dagene når man kommer hjem igjen. 

Ofte er det bare stikkordsformat; «Reisen fra San Jose gikk fint. Så solnedgang. Spiste taco. Traff Ben fra Austarlia, spilte kort med han. Ben reiser i 12 måneder, solgte leilighet, sa opp jobb og gjorde det slutt med dama før han reiste.»

Den første dagen vår her leide vi firehjulinger og gjorde oss litt kjent her. Blant annet reiste vi til Montezuma for å se på og bade i dette vannfallet:    

Det er alltid sol og utrolig varmt her langs Stillehavskysten på denne tiden av året, så denne ferskvannkulpen var utrolig fin å hoppe uti etter både støvete firehjuling-kjøring og gåturen dit.
    
 Kanskje synes dere Henrik ser brun ut – men det er bare støv fra veien etter åtte timer på firehjuling.

Hittil har jeg sett tre av tre solnedganger. Planen er å se sola gå ned hver eneste dag mens jeg er her. Både fordi det er utrolig fint, men og fordi det er så kort å gå dit og fordi det er sjelden man faktisk tar seg tid til å sitte ned og gjøre ingenting annet enn å se på solnedgang. Enkelt og greit.

   Fredag.
 Torsdag.

Fredag gikk vi ut for å sjekke ut en beachbar. Svindyrt. Det ble med en drink. Eller to da, fordi man måtte kjøpe minst to av samme drink. Hater sånne salgstriks.   Henrik og svenske Amalie.
Meg og daiquiriene mine.

Jeg planlegger å bli her helt fram til jeg skal møte gruppa jeg skal reise videre med på tirsdag. Noen ganger er det bare deilig å lande litt på et sted – være mer enn et par dager. Dette er noe helt annet enn Cuba. Det er et mye mer utvikla land, og det er mye mer amerikanisert. Jeg har ikke helt tatt til meg essensen av Costa Ricas kultur, av folket og levemåte – men det kommer nok.