Tilfeldigheter

Min siste dag på Cuba viser seg å skulle bli en av de beste. Jeg våkner opp i et klamt og trangt Casa med nederlandske Fika (24) i nabosenga. Vi forsøkte begge å få plass i et overfylt hostell uten hell dagen før, og ble derfor plassert på samme rom i et Casa i steden. 

Det er neppe et sertifisert Casa er vi enige om, men det gikk. Ingen av oss orka å stå opp åtte som planen var, vi lå bare og hørte på hverandres slumrealarmer. Vi klarte å gjøre oss i stand til å møte de tre jentene vi spiste middag med dagen før klokka ti, heldigvis. Planen var å gå på museum, el museo de artes bellas (…eller var det bellas artes? Cubansk kunst i alle fall!)

De tre andre, ei norsk, ei svensk og ei amerikansk, møtte dog ikke opp. 

Men det gjorde Pedro (70):  

Pedro snakker som en foss. Han vil ikke gi seg. Velsignet Fikas gode spansk, og min nogenlunde fungerende, er det hyggelig å prate med Pedro. Men Pedro vil ikke bare prate; han vil ta oss med rundt også. Jeg er totalt ukjent på dette området i Havanna – jeg var ikke her under begynnelsen av oppholdet mitt, og det han forteller oss høres spennende ut. 

Det er søndag, og de afrikanske røttene på Cuba skal dyrkes, både gjennom sang og musikk og dans, og gjennom Santeria-religionens krusifikser og kunst, forteller han med stor entusiasme. Vi synes det høres skikkelig gøy ut. Vi må bare ha oss noe mat først.
  

Siden jeg har vært på Cuba en stund, er jeg blitt mer rutinert en nyankommene Fika. For en slikk og absolutt ingenting får man frokost i de små «høla i veggen», som jeg kaller dem. Så, i steden for frokost for femti spenn, duger dette for to kroner og femti øre som bare rakkern: Loff med egg.

Vi begynner å gå med Pedro, og plutselig er han vår private guide. Vi skal til Callejon de Hamel, viser det seg. Og det er en helt spesiell gate. En kunstner har dekorert den og «skapt» den siden 1990. Han (kunstneren) bor her, har restaurant her, har galleri her og har klart å skape en helt sinnsykt kul plass.

De to tønnene symboliserer at hvite og svarte også er brødre og søstre, forteller Pedro, og legger den kølsvarte hånda si inntil våre bleike armer. «Å, så fint», sier vi.  
  

Slik ser det ut i gata! Badekar er både sitteplasser og veggpynt og det ene med det andre. Jeg tror tekstene og figurene symboliserer noe i santeria-religionen, men jeg har ikke satt meg nok inn i det til å si det for sikkert.  
  

Klokka tolv var det tid for rumba og full fest! Det ble stappfullt i gata. Dette er ukas høydepunkt i Callejon de Hamel; søndagskonserten. Jeg er så glad for at vi ble med Pedro. 

Det er nemlig ikke alltid så lett å vite med disse cubanerne som tar kontakt – fordi noen vil suge penger ut av deg, mens andre bare vil hjelpe.  
Energien er helt vill. Det drikkes rom og danses over en lav sko, og trommene kan knapt lage mer lyd og rytme. Turistene filmer som gale og cubanerne tar av seg klærne i den heite gata. Shit, så kult det er.

Det er på tide å gå videre. Jeg er døv på begge øra, sånn nesten. Her er Fika og Pedro:
  

Jeg har ikke skjønt hvor cubanerne kjøper alle matvarene sine, for på supermarkedene er det både lite og ikke ferske varer. Pedro derimot, langet inn i en kjøtthall, og vi fulgte hakk i hæl. Senere var vi en frukthall. Han tenkte vi syntes det var interessant å se, og ja; han har rett! En guide som Pedro er mye bedre enn en hop on/off-guidebuss.

  

     

Jeg kan ikke la være å ta bilde når en kattunge prikk lik pus hjemme titter ut av veggen. Hællan! Savner lillepus.
 

Videre tok Pedro oss med inn i et hus som visstnok solgte billigere sigarer enn på fabrikken. Jeg har latt meg lure av dette før, og nå gjorde Fika det samme. Hun er dog flinkere enn meg til å prute, og slipper unna med ganske billige sigarer. Jeg er fortsatt bitter for at jeg kjøpte sigarer den gangen jeg ble tatt med til et sted som dette for drøye to uker siden.

Det funker sånn: Guiden sier at «jeg vet om et sted du får myyye billigere sigarer enn på fabrikken». Deretter banker han på døra, og man går opp i huset til sigar-dealeren. Sigar-dealeren tar fram en slitt bag full av sigaresker. Det er bare lov å kjøpe hele esken, ikke en eller to sigarer. Jeg hadde ikke lyst, men følte jeg måtte da jeg først var der. Håper det slipper gjennom tollen og at det er ekte vare. Det gjenstår å la noen som har greie på det sjekke det ut (*kremt* Stian Ormestad!)

Hadde det ikke vært for at de tre jentene i dag ikke møtte opp – og om Pedro ikke hadde vært i møteparken vår, hadde jeg gått glipp av alt dette i dag, både Callejon de Hamel, den ville musikken, Pedro i seg selv og frukt og ferskvare-hallene. 

Takk, tilfeldigheter! I like you.

Jeg er Judas

Backpackernes sviker! 

De to siste nettene har jeg nemlig tilbrakt på all inclusive-hotell i Varadero. Litt tidligere her på Cuba fikk jeg tekstmelding fra Norge om at pappas tante skulle hit i to uker, og hun inviterte meg et par dager. Det takka jeg ja til.

For de som ikke vet det: Varadero er turistmekka her på Cuba. Det er flere mil med strandlinje og resorthoteller, og minner ikke så veldig mye om resten av det Cuba jeg har sett.

 

Turistsoner. All over
La meg si det sånn: Det er en opplevelse i seg selv å være på all inclusive. Jeg har ALDRI vært det før. Folka og atmosfæren er akkurat slik jeg så det for meg. Det er mye drinker, show, og skandinavere! Det er en egen liten landsby med små veier og små biler som frakter folk og kofferter. Det er reint og velstelt – og dyrt om man vil ha noe ekstra! Det er amerikanske pannekaker og belgiske vafler i frokostbuffeten, og Kygo – som jeg ikke har hørt før her – spilles på anlegget.

Jeg hadde aldri hatt mulighet til å dra hit om ikke jeg ble bedt av tante Eva. Og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å reise på noe som dette igjen – jeg føler meg nok ikke helt hjemme blant all denne stasen.

 
 
Uansett har det vært veldig hyggelig å slappe totalt av i to dager, prate med pappas tante og nyte luksuslivet. Været har dog ikke tillatt oss å bruke den velkjente stranda, men det har gått helt fint.  

Det røde flagget oppe på stranda.

 
Dette er pappas tante Eva, og meg da.

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Jeg tar bussen til Havanna litt senere i ettermiddag, før turen går til Costa Rica på mandag. Planen er å tilbringe den første uka der i Santa Teresa, der både Binyamin og Henrik (kompiser fra videregående), er for øyeblikket! DET GLEDES! 

Kulekule Trinidad

Vel fremme i Trinidad! Jeg tror jeg har funnet min Cubanske by, for det er så utrolig kult her! Kule restauranter, masse grafitti, marked, fint vær, trygt og smått. 

 Det skåles med Guavajuice i eget selskap fordi jeg fant fram til mitt nye Casa uten kart. Det er forskjellig farge på alle veggene på rommet mitt, og bare et bittebittelite vindu. Men det er helt OK! 

 Frokostforrett i Casa!  

Litt større det her, så eieren kaller det et hostell. Det betyr også litt uteareal! Ganske fint (men det er bare gamle tyskere som bor på de andre rommene da, så det blir ikke noe party!)  
Gårsdagens middag ble inntatt sammen med disse turtelduene som jeg ble kjent med på bussen på vei til Trinidad. Natalia (20) og Pablo (32) fra Argentina!

Stranda i dag. Playa Ancón, snaue to mil fra byen. 

   
La meg gjette: 30 grader, kanskje mer. Akkurat passe i vannet.

  
Det jobbes med brunfargen. Blei heller rød i dag, men. Og body lotion er ikke å oppdrive.

 Mens jeg på hele turen så å si bare har sett avmagra løsbikkjer, er det en del tamme sjarmører med eiere her. For eksempel denne, som speidet utover gata med underbittet sitt.

 En huskatt, til og med. Ikke like søt som de oransje hårballene hjemme selvsagt, men Stranger Cat kler rosa.   
 Brostein! Gatemusikanter! Skilling i hatten her.
   
Det nydelige armbåndet jeg fikk av venninne Cathrine før jeg reiste har fått klekkelig godt selskap av Cubansk fletteverk.

Og her ser dere hva jeg mener med «poppa»: 


      
Og så var jeg innom utsalgsstedet til en keramiker, og jeg hadde lyst til å ta med hele sjappa hjem. Han er skikkelig flink. Jeg synes lyktene var spesielt fine, og et tacosett. Men det nytter ikke å kjøpe sånt når man reiser, vet du. Uansett: