Ikke mer på egenhånd

Jeg har snart vært en hel måned ute på reise, og når jeg tenker på det, har det gått skremmende fort. Breems, vær så snill!

Jeg er nå på en gruppetur som varer i 18 dager, fra San Jose til Guatemala – via Nicaragua, El Salvador og Honduras.

Det betyr også at jeg ikke lenger reiser aleine, og akkurat nå er det litt rart. Jeg ble så veldig varm i trøya mot slutten av mitt Cuba-opphold, og under den siste uka i Santa Teresa. Dagene den siste uka har gått så fort at jeg ikke har rukket å blunke en gang. Jeg vil ha flere dager jeg kan suse rundt på egenhånd! 

 Gode Cuba-minner. På leit etter hostellet mitt i regnværet siste helg i Havanna.

Det er rart hvor store kontrastene har vært så langt på denne reisen, og hvor mange følelser jeg har fått kjenne på. Den mest uvirkelige følelsen er fra Cuba, der jeg faktisk måtte si til meg selv at «dette må du nyte, dette har du ventet på, det var dette du ville!» i noen tilfeller. Jeg hadde ikke regnet med at akkurat det var noe jeg skulle måtte minne meg selv på!

Men nå, når jeg ikke lenger føler det sånn, har jeg også fortrengt det litt. Jeg tenker tilbake på Cuba som en magisk plass, og en fantastisk reise. Slik vil jeg nok også huske det, og det er jeg glad for! Cuba var proppfull av inntrykk. Det var en lettelse å treffe mer erfarne reisende etterhvert, som mente at Cuba var blant de vanskeligste landa de hadde reist aleine i.

Tilbake til Mellom-Amerika:

Den siste uka har jeg møtt en hel haug av fine mennesker fra hele verden. Hostellet jeg bodde på i Santa Teresa husa bare trivelige folk, og stemningen er sånn man vil at den skal være: Alle tok vare på hverandre og spurte om du ville være med på stranda, på middag, på pingpong, på boms og president. Om du hadde noe tannkrem til overs, eller om du hadde noe greie på hvilket vaskeri som skulle være det billigste. Og om man ikke ville være med på det som skjedde, var svaret så enkelt som at «nei, men vi snakkes senere!»
   Jeg har gått til stranden med vannflaska og ligget rett på sanda i flere timer bare avbrutt av bad i de sinnsykt store bølgene. Jeg ble ganske fascinert av bølger etter noen dager på Santa Teresa. Vel så spennende var det selvsagt å følge med på surferne. Det de får til er så kult at de fleste bare kan drømme om å få til noe lignende!

Santa Teresa bød likevel ikke på de store kulturelle opplevelsene, slik Cuba gjorde hvert eneste minutt. Kanskje får jeg mer av det nå, når denne gruppeturen for alvor kommer i gang?

Det er en veldig fin gruppe! Vi er elleve jenter og tre gutter. Jeg er eneste skandinaviske. Ellers har vi tre briter, to tyskere, en sveitser, noen australiere og en kanadier. En gutt er fra Barbados, det er ikke ofte man møter sånt folk! 

For første gang i møte med nye mennesker er jeg ikke lenger yngst heller! Det er ei her som fortsatt er nitten år – men takket være forskjellige skolesystem er hun snart ferdig med to år på universitetet…selvfølgelig. Eldstemann er nok noen og tredve, tipper jeg. 

Guiden vår er kulekule Fernando fra Honduras som er antropolog. Min roommate er Amy (20) fra London.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s