Tilfeldigheter

Min siste dag på Cuba viser seg å skulle bli en av de beste. Jeg våkner opp i et klamt og trangt Casa med nederlandske Fika (24) i nabosenga. Vi forsøkte begge å få plass i et overfylt hostell uten hell dagen før, og ble derfor plassert på samme rom i et Casa i steden. 

Det er neppe et sertifisert Casa er vi enige om, men det gikk. Ingen av oss orka å stå opp åtte som planen var, vi lå bare og hørte på hverandres slumrealarmer. Vi klarte å gjøre oss i stand til å møte de tre jentene vi spiste middag med dagen før klokka ti, heldigvis. Planen var å gå på museum, el museo de artes bellas (…eller var det bellas artes? Cubansk kunst i alle fall!)

De tre andre, ei norsk, ei svensk og ei amerikansk, møtte dog ikke opp. 

Men det gjorde Pedro (70):  

Pedro snakker som en foss. Han vil ikke gi seg. Velsignet Fikas gode spansk, og min nogenlunde fungerende, er det hyggelig å prate med Pedro. Men Pedro vil ikke bare prate; han vil ta oss med rundt også. Jeg er totalt ukjent på dette området i Havanna – jeg var ikke her under begynnelsen av oppholdet mitt, og det han forteller oss høres spennende ut. 

Det er søndag, og de afrikanske røttene på Cuba skal dyrkes, både gjennom sang og musikk og dans, og gjennom Santeria-religionens krusifikser og kunst, forteller han med stor entusiasme. Vi synes det høres skikkelig gøy ut. Vi må bare ha oss noe mat først.
  

Siden jeg har vært på Cuba en stund, er jeg blitt mer rutinert en nyankommene Fika. For en slikk og absolutt ingenting får man frokost i de små «høla i veggen», som jeg kaller dem. Så, i steden for frokost for femti spenn, duger dette for to kroner og femti øre som bare rakkern: Loff med egg.

Vi begynner å gå med Pedro, og plutselig er han vår private guide. Vi skal til Callejon de Hamel, viser det seg. Og det er en helt spesiell gate. En kunstner har dekorert den og «skapt» den siden 1990. Han (kunstneren) bor her, har restaurant her, har galleri her og har klart å skape en helt sinnsykt kul plass.

De to tønnene symboliserer at hvite og svarte også er brødre og søstre, forteller Pedro, og legger den kølsvarte hånda si inntil våre bleike armer. «Å, så fint», sier vi.  
  

Slik ser det ut i gata! Badekar er både sitteplasser og veggpynt og det ene med det andre. Jeg tror tekstene og figurene symboliserer noe i santeria-religionen, men jeg har ikke satt meg nok inn i det til å si det for sikkert.  
  

Klokka tolv var det tid for rumba og full fest! Det ble stappfullt i gata. Dette er ukas høydepunkt i Callejon de Hamel; søndagskonserten. Jeg er så glad for at vi ble med Pedro. 

Det er nemlig ikke alltid så lett å vite med disse cubanerne som tar kontakt – fordi noen vil suge penger ut av deg, mens andre bare vil hjelpe.  
Energien er helt vill. Det drikkes rom og danses over en lav sko, og trommene kan knapt lage mer lyd og rytme. Turistene filmer som gale og cubanerne tar av seg klærne i den heite gata. Shit, så kult det er.

Det er på tide å gå videre. Jeg er døv på begge øra, sånn nesten. Her er Fika og Pedro:
  

Jeg har ikke skjønt hvor cubanerne kjøper alle matvarene sine, for på supermarkedene er det både lite og ikke ferske varer. Pedro derimot, langet inn i en kjøtthall, og vi fulgte hakk i hæl. Senere var vi en frukthall. Han tenkte vi syntes det var interessant å se, og ja; han har rett! En guide som Pedro er mye bedre enn en hop on/off-guidebuss.

  

     

Jeg kan ikke la være å ta bilde når en kattunge prikk lik pus hjemme titter ut av veggen. Hællan! Savner lillepus.
 

Videre tok Pedro oss med inn i et hus som visstnok solgte billigere sigarer enn på fabrikken. Jeg har latt meg lure av dette før, og nå gjorde Fika det samme. Hun er dog flinkere enn meg til å prute, og slipper unna med ganske billige sigarer. Jeg er fortsatt bitter for at jeg kjøpte sigarer den gangen jeg ble tatt med til et sted som dette for drøye to uker siden.

Det funker sånn: Guiden sier at «jeg vet om et sted du får myyye billigere sigarer enn på fabrikken». Deretter banker han på døra, og man går opp i huset til sigar-dealeren. Sigar-dealeren tar fram en slitt bag full av sigaresker. Det er bare lov å kjøpe hele esken, ikke en eller to sigarer. Jeg hadde ikke lyst, men følte jeg måtte da jeg først var der. Håper det slipper gjennom tollen og at det er ekte vare. Det gjenstår å la noen som har greie på det sjekke det ut (*kremt* Stian Ormestad!)

Hadde det ikke vært for at de tre jentene i dag ikke møtte opp – og om Pedro ikke hadde vært i møteparken vår, hadde jeg gått glipp av alt dette i dag, både Callejon de Hamel, den ville musikken, Pedro i seg selv og frukt og ferskvare-hallene. 

Takk, tilfeldigheter! I like you.

3 kommentarer om “Tilfeldigheter”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s