Første telefon hjem/rytmisk dåp

Som nevnt er jeg nå i Cienfuegos, en perle av en kystby. Det er så reint og lyst og fint her. Jeg føler kanskje jeg er i Cubas Florida. 

Hadde jeg hatt peiling på arkitektur, ville det blitt et langt innlegg. Jeg er mer av typen som tenker «åh, fint hus/stygt hus» eller «mye detaljer/lite detaljer». Men jeg veit at noen som leser dette kanskje er litt mer interessert (mormor? mamma?): Det er fransk, det er 1800-tall og det er overdådig og bløtekakete (håper sistnevnte passerer som adjektiv), høyt under taket og, ja – pent.

   

Tråla noen atelierer i går. Det er mange av dem her! Jeg tror det er en kunstnerby.

 

 Elsker hvordan denne gule bussen bare eier hele Triumfbuen!

  
Jeg hadde en adresse til et Casa jeg ville bo i (privatfolk som leier ut rom), og etter å ha kjøpt et kart fant jeg fram og banket på døra der. Dessverre var det fullt, men mannen som tok meg i mot tok en kjapp telefon til et annet Casa og fulgte meg rett dit, hvor jeg nå er innlosjert. 

Mor i huset her ville gjerne lage middag til meg, og jeg takka ja til det.

Casa koster aldri mer enn 30CUC (ja, morsom valuta på norsk..«hvor mye CUC måtte du gi for det a?»), som utgjør omtrent 230kr natta. 

Standarden er bedre – mye bedre- enn på de rimeligste hotellene. Jeg har bare et annet bosted å sammenlikne med, et såkalt «billighotell» – 350kr natta. Der var det møkkete på gulv, rotete, ikke varmtvann og nesten ikke lys. 

Alt dette er nesten garantert helt toppers i Casa- det har i hvert fall vært det på mine to Casa-opplevelser, dessuten sier ryktet så!

Da det omsider var middag her, «fisk klokka sju», som jeg og mor i huset ble enige om, var det bra saker. Men det er det mest stusselige med å reise aleine! MAT! Der sto tallerkenen min på enden av et langbord. Mutters. Aleine. Måtte le av synet, og jeg lover; En iPhone selv uten internett gjør nytta si i stunder som det.

Til dessert fikk jeg både karamellpudding (smakte Norge!) og espresso, og mor holdt meg med selskap. Hun snakker fortere enn Ernst Emil løper 60-meter, og selv om jeg må si «que»(hva?) hele tida, tar hun bare ikke hintet. Men det gjør så å si ingen cubanere! Jeg har møtt ingen som senker tempoet og snakker tydeligere. 

 Nok mat.

Dette fikk jeg uansett ut av samtalen:

– Ingen av oss liker sukker i kaffen. Det er så kjekt å ha noe til felles! Bånding!

– Hennes yngste datter studerer medisin på første året. Jeg får forklart at jeg skal studere til høsten. 

– Hun anbefaler meg å besøke Santiago de Cuba (men det er så langt unna Havanna som mulig, så jeg tror ikke jeg gidder det).

– Hun er svigermoren til Carlos (som har dette casaet jeg bor i nå).

Og til sist; jeg ble veldig glad av å prate med den gamle dama med det gode humøret, for helt ærlig: Det var en drittdag i går. 

Jeg følte meg ensom, veldig ensom – hjelpesløs og tiltaksløs. For det første er jo aleine, og for det andre er det ingenting som gir seg selv her på Cuba. Man må hale og dra for å finne ut av ting. Turistene jeg ser er stort sett i aldersgruppa 55-70 år, og jeg har ikke lykkes i å finne noe dorm eller ungdomsherberge der det helt sikkert ville vært noen som meg. Jeg innser at Cuba ikke er fersk-backpacker-land nummer én. Tårene trilla javnt fra morgen til middag, og det gikk så langt at jeg tok aller første telefon hjem til Norge og sofakroken på Ulsrud, 9 dager ut i reisen. En merkedag – hoho!

En dusj, en middag og en tur ut hjalp dog. På en pub traff jeg et tysk ektepar som har egenbygd seilbåt her. Han er her fire måneder i året, hun i to. Og så spanderte de ølen min. TAKK! Made my day – nesten, for nå skal dere høre her:

På vei for å finne et annet utested/på vei hjem (alt ut i fra hvor mange ubehageligheter jeg ville oppleve på veien) ramlet jeg over et cubansk band som begynte å spille i et hus åpent mot gata, og cubanerne strømmet til. Jeg skjønte det som at de var landskjente, men at de er fra området her. Det var så kult!

Her viste det seg altså at jeg skulle få min rytmiske dåp. Som sild i tønne stod jeg og cubanerne (som shaker til de mildt sagt skummer over) og hørte på dette bandet. Hver gang – gjennom hele livet-har jeg svart nei når folk spør om jeg danser. Unntaket har vært på bygdelokalet Vonheim (der ELSKER jeg å danse sving, det er så rart).

Og nå skjedde det jeg hater mest av alt: Vokalisten i bandet ville ha opp den der blonde jenta som sto og smilte og kikka. La meg gjette: Jeg er det eneste mennesket blant 80-90 stykker som ikke eier danseferdigheter. Til og med vesla på fem år på første rad rister på hele kroppen som om hun var satt til verden for å gjøre nettopp det.  Shit nei ikke meg vær så snill. Seriøøøøøøøst. Jeg kikka meg kjapt rundt. Ingen andre turister. Ingen jeg kjenner. Jeg går opp.

Første øvelse er hinke-dansing, enklest forklart. Og så ballet det seg på. En kar – jeg husker ikke navnet, gjorde trinnene, og jeg skulle følge etter, med halve Cienfuegos befolkning som publikum. Det er bare å smile og le. Prøve så godt man kan. Alle kan se for seg hvor kleint det er. Jeg høster full applaus til slutt, så jeg fikk i det minste for forsøket. Dessuten fikk jeg CD-en, som jeg nettopp hadde sagt neitakk til å kjøpe, med meg som en gave. Og best av alt: Jeg gikk til sengs med et stort smil om munnen! Det der var gøy. Det made my day!

I dag tar jeg buss til Trinidad, som og skal være fantastisk fint, og blir der noen dager. Planen er å få Carlos til å booke et Casa i Trinidad for meg, så det er i orden når jeg kommer dit.

Spansken min går utrolig nok bra! Jeg klarer å få sagt ganske mye, synes jeg. Det mest essensielle er tross alt tider, penger, steder, retninger også videre.

Enten reiser jeg fra Trinidad tilbake til Havanna før jeg flyr til Costa Rica, eller så tar jeg en tur innom Varadero før Havanna. Flyet går videre 8. februar.

   
På jakt etter overnattingssted.

Slik ser et Casa for eksempel ut:  
  

Cayo life

I dag var siste dag ombord på catamaran og sammen med gruppa. Siden jeg har enda en uke her på Cuba, har jeg bestemt meg for å bli her hvor båten ligger i havn (Cienfuegos), i steden for å bli med tilbake til Havana.

Seilturen har vært fantastisk, på tross av mange ting:

1. Det var ikke en 18-30 årsgruppe slik jeg trodde det skulle være. Jeg var desidert yngst. Neste etter meg var 29 år, og de eldste var over 70. Vi var 14 stykker, og fikk en veldig fin tur sammen med god alder- og nasjonalitetsmiks. Jeg har delt køye med Synnøve (45, tilfeldigvis kollega på rigg med en fra Re. Livet folkens, helt spaca!), og vi har blitt godt kjent på ei uke. Vi skal møtes i Havanna før hun reiser hjem.

2. Det var dårligere vær enn det har vært her på lenge. Vi fikk heldigvis to dager med knallsol, mens resten var litt ymse. Litt kjipt er det selvsagt å være på en karibisk øy og tenke at «jeg skulle ønske jeg var her en skikkelig varm sommerdag», men når alt kommer til alt, er de magiske solfylte dagene jeg vil huske(…og selvsagt; det er stort sett over 20 grader, så det er på ingen måte KALDT!)

3. Jeg var skikkelig-skikkelig båtsjuk de første to dagene. Og så finner jeg ikke bankkortet mitt…
Vi har besøkt flere Cayos – eller keys om du vil. Livet har vært preget av ro og avkobling, og styrt av været.

Jeg har stort sett lagt meg klokka 2130 og stått opp klokka 0730. Sol, frisk luft, nye og mye folk på liten plass og ingen sosiale medier eller snus gjør noe med kroppen. 

Vi har badet, lest og SNORKLA! Jeg har aldri snorkla på ordentlig før, og det var så gøy! Fisk i alle farger og alt det andre rare som fins under vann på litt nært hold er veldig fascinerende! Akkurat i det øyeblikket skulle jeg hatt et gopro-kamera, men minnet om fjærfisken har jeg uansett i hodet.

Forresten – kokken på båten har vært helt fantastisk! Hummer, egenfiska fisk, masssse ananas, glaserte bananer, omeletter også videre – tre ganger om dagen!

Her følger noen bilder, og ja – det er magisk! 

  

   
  
    
   

      
Selma og Ernst i sanda. Savner folka hjemme, selv om jeg bare har vært borte en uke. Tror det er mest av alt fordi jeg er så veldig langt borte, men og litt fordi jeg er aleine her.

      

Gi meg et kart 

Endelig er jeg framme på Cuba. Flyet fra Toronto var tre timer forsinka, hotellet jeg skulle bo på var plutselig under oppussing da jeg kom dit og taxisjåføren skulle «bare»kjøre en kollega hjem – klokka tre om natta, når jeg hadde vært våken i 27 timer allerede. Det ble mye angst og frustrasjon på en gang.

Heldigvis ordna alt seg – det gjør jo ofte det. Men stuptrøtt, aleine og helt fersk på et nytt sted var det skummelt, jeg kan ikke si noe annet.

Hotellet jeg hadde booket hadde heldigvis avtale med et annet jeg nå bor på. Dama i resepsjonen forklarte at jeg hadde fått suite, og ikke vanlig rom. Men varmtvann er det dessverre ikke her.

Det bar rett i seng, og jeg sovna fort. Uansett, sjekk ut suiten min, skeiv og fin og helt OK:

  
  
Lærdom så langt:

Bruk strøm om natta (på hotellet mitt skrus strømmen av når det er dagslys)

Ta med kart eller city guide neste gang du er ny i en by.

Dagens nøtt:

Er det best å legge igjen verdisaker i en usafe safe, eller å ta dem med seg ut? (Jeg tok dem med meg).

Da jeg våknet til morgenen i dag var det øspøs regnvær, og jeg bestemte meg for å ta med ei bok og kamera, og bare gå og gå rundt, og så sette meg ned for å spise og drikke kaffe og lese.

Her er forresten utsikten fra rommet mitt: 

  
Jeg lette desperat etter kart uten å finne det, men så vidt jeg forstår, ligger hotellet mitt i gamlebyen. Og rundt her finnes det lite kafeer-bare luker ut i gata og små boder med mat og rare kaker. Jeg har vært på to «librarias», ikke engang der hadde de kart.

Men en ting må jeg si; Her er så vanvittig levende! Musikk overalt, i hver butikk, i hver bil. Folk overalt. Og de gamle bilene, de tuter i et sett. På den andre sida er det forfallent og skittent, særlig nå som det har regnet i et sett, og vannet ikke har noe sted å renne.

  
I skrivende stund sitter jeg i restauranten på et hvit amerikaner-hotell og håper på at regnet skal avta snart! Dessuten solgte de kart her, fantastisk nok. 

  
 
I kveld har jeg middagsdate med en sveitsisk mor og datter som jeg prata med på hotellet til morgenen i dag. 

Det tar nøyaktig like kort tid å komme i kontakt med folk som de som har reist aleine før meg sier!

Pakkingen er i gang

70 liter sekk og to måneder på tur. Her må det prioriteres.


Foruten både lite og lette klær, er det litt snodig småtteri som skal med på tur:

Poser til å sortere tøy i (…så slipper du å dra opp ett og ett sokkepar hvis politiet vil se hva du har i bagen din), vanntett lomme til telefonen (…nå kan du ta med telefonen inntil fire meter under vann. SCORE! Jeg har aldri surfet under vann før), pengebelte (…men husk å ha litt småkroner i lomma så du har det å gi til de som vil robbe deg!), lommekniv (…så kan du åpne vinflasker på stranda og smøre på brødskiva uten problem! HÆ? Jeg skal ikke spise noen brødskiver på denne turen!), wirelås til sekken (…så kan du bare låse den fast på benken du sitter, og ta en liten blund mens du venter på neste fly!)


Det er lett å bli solgt når man er i reisebutikker i Oslo.

Her er forøvrig bøkene jeg tar med:
Lonley Planets «Travel writing» er inspirerende. Jeg har begynt såvidt, og kanskje lar jeg meg inspirere såpass at jeg prøver meg på reisereportasje-skriving sjøl.

«Dette er Cuba – alt annet er løgn» skal være en veldig god bok, som enten leses som en vakker skildring eller en politisk thriller, står det. Og som en god venn sa: «Tittelen er jo ambisiøs nok, så den bør være bra.»

«Askildsens beste» er ei novellesamling. Jeg visste ikke hvem Askildsen var før jeg kjøpte denne pocketen, men det viser seg at jeg liker’n godt.

«Just kids»av Patti Smith måtte bare med selv om jeg har lest den tre ganger nå. Skulle jeg ha behov for noe nært og kjært, er denne boka kanskje det nærmeste jeg kommer akkurat dét på denne turen.

Jeg vil ut

Jeg må ut. Jeg skal ut (…og drikke mojitos!) Jeg bor hjemme på tjuende året, og «friåret» etter videregående skulle brukes på noe mer enn bare jobb, var jeg fast bestemt på.

Hittil har jeg løst ved å reise på en del hytteturer, en del konserter, en del Trondheims-turer og ved å gå et gitar-kurs, faktisk.

Til sommeren flytter jeg bort og vekk for å studere – uten at jeg vet noe særlig mer enn det. Det er noe jeg gleder meg fryktelig mye til. Jeg er ikke ei sånn som mener at hjembygda er et høl, at familien er teit og at livet mitt «suger». Jeg er en tilfreds person som liksom alltid trives, men er selvsagt ute etter en viss progresjon i dette livet. Hva nå, liksom?

Så, , halvveis uti friåret, er det altså på tide å utvide horisonten. Jeg har jobba fullt i avis det siste halvåret, og dermed testa ut (…og egentlig trivdes i) A4-livet til en viss grad. Og så har jeg spart opp penger til å legge ut på en to måneder lang reise fra 21. januar.

Det har vært noe stort å glede seg til, sjøl om det elleve dager før avreise enda ikke virker helt realistisk. Fortere enn jeg aner står jeg midt i Havanna og får slengt i fleisen hvor lite spansk jeg egentlig husker og hvor varmt det egentlig er når man kommer av flyet i varmere strøk. Og hvor rart det er å være på tur aleine. Jeg har gjort mange ting aleine før, som å dra på konserter eller hytteturer, men akkurat det her blir nok litt annerledes.

Reiseruta mi ser nøyaktig slik ut:
Cuba (18 dager) – Costa Rica (14 dager) – Nicaragua (6 dager) – El Salvador (3 dager) – Honduras (3 dager) – Guatemala (14 dager).

Det nærmer seg avreise, og det med stormskritt. Jeg reiser jo fra Norge aleine, men:

  • Dag tre på Cuba skal jeg møte en gjeng jeg skal være sammen med på gruppetur i åtte dager. Det er en seiltur, og alle overnattinger er på katamaranen. Vi skal besøke øyene utenfor Cuba; Cayo Largo, Cayo Rico og Cayo el Rosario. Stikkord for denne turen er sjø, sand i trusa og snorkling.
  • Dag åtte i Costa Rica skal jeg på nok en gruppetur. Den tar meg fra Costa Rica til Guatemala på atten dager. Stikkord her er biologisk mangfold, vulkaner, varme kilder, action (som i rafting og surfing, ikke som i narkodrama i verdens drapshovedstad i Honduras) og kulturarv.
  • De siste fjorten dagene i Guatemala skal jeg bo hos en slektning mormoren min har kommet i kontakt med gjennom slektsforskning. Stikkord for dette møtet med ei dame på over 70 år jeg egentlig ikke kjenner, må nesten ramses opp i ettertid. En ting som er sikkert, er at det jo er utrolig rart og spennende å plutselig ha slekt i Guatemala – og attpåtil få bli kjent med den. Takk mormor!

Resten av dagene (som altså ikke er nevnt i punkter over) må jeg ta som det kommer. Det føles skummelt nå, men jeg tror faktisk jeg vil angre på at jeg har så mye fastsatt opplegg som jeg har, og ikke har mer tid til susing og spontane endringer i reiseruta underveis.

Jeg regner verken med å finne meg sjøl eller meninga med livet på denne turen, men jeg regner med å få det ganske fint. Så sant denne telefonen holder mål, så sant det finnes trådløst internett og så sant jeg har lyst, skal jeg oppdatere dere der hjemme underveis her på denne bloggen.